Døden er det enest sikre. Nå er den kommet nærmere. I dag er begravelsen og i dag sitter jeg her og er ikke med. Det er en del av prisen jeg må betale ved å flytte langt vekk. Man mister noe. Jeg går glipp av noen gode ting, som bursdager, fødsler og fester. Og noen god-vonde ting; som begravelser.

The straight line distance between Houston and Alesund is approximately 4761 miles or 7663 kilometers.

Det er skjelden en kjører rett linje mellom Houston og Ålesund, tross alt. En tur skal klaffe på mange plan og denne gangen gikk det ikke. Så er jeg der i tanker da - og de er faktisk gode. Et menneske som har satt spor er borte. Et menneske som var en del av min barndom, oppvekst og voksenliv. Jeg kan lukke øynene og høre latteren. Høre klikkingen av de høyhælte skoene, alltid høyhælte sko.

Det er sommer og glede i minnene.
Det er latter og god mat og prat.
Jeg er ikke der, men jeg håper begravelsen også bli sånn; med rom for alt det gode som var. Alt det gode som fortsatt er.

Fordi døden noen ganger kan tegne livet tydeligere. Vi er hva vi deler. Av tid, av tanker, av oss selv. Livet er ikke så kort - dagene er mange og hver av dem inneholder utallige muligheter til å dele, til å by av seg selv. Når livet er levd, i de tilmålte dagene man fikk, når man har berørt og blitt berørt, når man har elsket og blitt elsket, grått og lengtet, trøstet og blitt trøstet, hvis man har rukket å pakke ut gaven er ikke døden så vond.

 Livet er den største gave. Bare synd at så mange aldri rekker å pakke den ordentlig ut. (Poul Bundgaard).

Trist er det. Men trist er noe annet. Trist betyr at man hadde noe som var bra. Trist er en god-vond følelse. Det er erkjennelsen av det gode man hadde en gang som nå er borte. Det er gode minner som lever videre alene. Vil du ha det gode, må du ta med det triste. 

Et menneske som har satt spor i meg er borte. Døden er så endelig, døden er “Aldri mere” tanken. Samtidig er det jo nettopp det endelige som gir livet verdi.
Som gjør det dyrbart. En neve tilmålt tid.

Life is a wonderful road, with twists and turns, obstacles along the way, dangerous cliffs to one side, beautiful scenery to the other. And always there are crossroads, places where you can decide what direction to take. And yes, sometimes we wish we could go back and take a different road. But we can’t go back. We might sometimes be able to take another road to the same destination, but we cannot go back.

The quality of your life from this moment on depends entirely on the choices you have not yet made. In most cases, you have all the information you need to make the best choices and build the ideal life. You might choose to ignore that information, but you have it.

May you live all the days of your life, David Leonhardt

Døden minner meg om at jeg må bruke tiden på ting som betyr noe.
Slik hun gjorde, hun som nå er borte.
For hun satte gode spor.

For å oppsummere med en lett omskriving av et velkjent epitaf som Johan Herman Wessel skrev for over 250 år siden; 

Man sukker, for hun er ei meer,
Man husker hvad hun var, og leer.

Hvil i fred kjære du.

Mars skal ha istapper som drypper og lager en god ploppende lyd når dråpene faller i den lille vannpytten, sånn “plopp-plopp her kommer våren -plopp- her kommer våren” lyd.  Snøsmelting du kan se -for hver dag er ringen under trærne litt større, litt mer gress blir synlig.

Og de første kommer. I hjørnet hass Tor  posserer den første sommerfuglen. De første er alltid verdsatt og vi har de som små milepæler. De siste derimot er vi ofte ikke klar over før øyeblikket er forbi. Den siste sommerfuglen du ser om høsten - du vet jo ikke at det er den siste…..

Det er de første som gis betydning,
den første hestehov,
den første trekkfuglen,
den første utepilsen - våren er her.
Endelig…….

Det ligger litt i genene, og følelsen er den samme om det er 30 grader og det jeg venter på ikke er hestehov men den første kolibrien. Den har ikke kommet enda.Men jeg venter og titter etter den.

Våren.

De fleste liker våren.
Det er noe med årstiden som gjør alt lettere. Da jeg var liten var våren (og spesielt uken etter påske) den beste tiden. Da fikk vi skifte til “små sko”. Vinterskoene ble satt vekk og kanskje kunne vi bytte ut strømpebuksa med knestrømper også! 

Våren er forventning og melankoli.
Dette diktet er bare så vakkert, sårt og vemodig. Litt som våren selv der den kommer, full av forventning og av minner, noen gode og noen litt såre, vemodige minner.

Noe som minner meg på at siden jeg har noen år bak meg - så er noen tog gått.
Noen var jeg med på en stund men valgte å gå av på en stasjon.
Noen tog gikk helt uten meg - fordi jeg somlet bort sjangsen, ikke turde å ta den da den var der.
Noe kan gjøres om igjen, men ikke alt. 

Å erkjenne at noen løp er gått for godt,  er en del av livet - men litt vemodig likevel.

Kanskje er det derfor Inger Hagerups dikt treffer så godt?  

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det, hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet. Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.

Inger Hagerup

Det har vært blogget mye om sannhet i det siste.  Og vi snakker om det. Hva som er sant. Hva som ikke er sant. Det ligger nedfelt i oss som en grunnsten - I  min barnelærdom het ett av de ti bud “Du skal ikke lyve” , eller sånn husker jeg det i alle fall. Men når jeg søkte for å  finne ut hvilket nummer det budet hadde, så fantes det vist ikke - det er en smule mere spesifikt; “Du skal ikke tale usant om din neste”  lyder det, og er forøvrig nummer 8.  

Det var både den intense nettdebatten , denne posten borte hos Sissel og debatten her i USA rundt både den boka og ikke minst forrige debatt (som egentlig var samme sak) om boka “A million Little Pieces” som satte tankene mine igang.

Sannhet er nemlig en viktig ting. Neste hellig.  Du bøller ikke med sannhet, og defintivt ikke med Oprah’s definisjon og bokklubb… 

James Frey shook up Oprah’s Book Club with A Million Little Pieces — a detailed account of his battle with drug addiction and experiences in rehab. But it was the ensuing debate about the line between fiction and nonfiction that really rocked the literary world. (fra b&n )

A million Little Pieces også kalt  A Million Little Lies - begge deler er ganske treffende. For sanneheten består ofte av en million biter - Og hva er egentlig sant og for hvem? 

Så mange slags sannheter

Sannhetsbegrepet er mangfoldig. For hva er  sannhet?
Det kommer antagelig ann på sammenhengen. Du finner en grei oversikt over teorier  og filosofer i Tidskrift for den norske legeforening. Der drøftes sanhetsbegrepet - jeg nøyer meg med å sitere dette;

Sannheten som det subjektive
Når vi skal forstå hva sannhet er, må vi ifølge Søren Kierkegaard (1813 - 55) holde oss til det enkelte menneske.
Sannhet blir ikke oppdaget kollektivt som ved avstemning. Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell, men ikke tilfeldig og vilkårlig. Sanne erkjennelser er slike som er vesentlige for subjektet, og det vesentlige har sammenheng med forholdet til det å eksistere. Sannhet blir for Kierkegaard identisk med tro, men ikke nødvendigvis religiøs tro. Den kan også gjelde etiske anliggender. Det gjelder «å være i sannhet». Kierkegaard nekter ikke for at det fins objektive sannheter, men eksistensielt er slike sannheter likegyldige.

 Det er vel denne sannheten vi sliter med. Den som er vesentlig for subjektet. Og subjektet er selvsagt meg.

Det var det med brillene da… 

Jeg har blitt skuffet noen ganger, jeg har trodd og regnet med mennesker som plutselig fremstår som noe annet enn de var.  Skuffelsen er min og i øyeblikket er det vondt og sårende når mennesker du regner med skuffer deg.

I ettertid kan jeg se at det kanskje ikke er menneskene som har forandret seg så mye. Mere brillene mine. For objektivt vurdert er som regel ikke handlingene så veldig ulike, men min vektlegging, min sårbarhet, hvor nær jeg er det det handler om vil være forskjellig. Så når mennesker handler som de gjør - følger sitt mønster så å si, så er det ikke alltid det rammer meg. Men når det gjør det - så fremstår de i et annet lys. Mens det egentlig er jeg som har flyttet meg.

Er du med?

Min opplevelse av sannhet er min. Og sånn må det være. Å være objektivt tilstede som betrakter er ingen ønsket posisjon. Vi skal leve. Vi skal håpe og tro og tolke i beste mening. 

Det vil innebære at vi lager oss noen blindsoner, og akkurat som i trafikken er det nødvendig å sjekke disse blindsonene - dødvinkelen før man svinger. Men egen utvikling skjer ofte ubevist - vi ser det tydligst i ettertid. Søren Kierkegaard sier det ganske treffende:  “Livet leves forlengs, men forstås baklengs”. Dermed er jeg ikke så bevist på at jeg skifter fil, foretar en sving - og du vet hvordan det går, når du skifter fil og det ligger noen der fra før som ikke flytter seg? Riktig; De treffer deg.

Skuffelsen inntreffer - men de kjørte jo bare i sitt spor de. De fortsatte i blindsonen min - der de alltid har vært. Det var jeg som flyttet meg.
Vinkelen ble annerledes. Nå ser jeg det som lå i dødvinkelen før. Jeg liker det ikke. Men jeg innser at det antaglig har vært der hele tiden. 

Andre har sett det tydligere, de som kommenterer  med “det burde du jo ha forutsett” - men det gjorde jeg ikke. 

 Dag Hammarskjöld sier “Den lengste reisen er reisen innad”.  Jeg opplever det som veldig riktig, den lengste og vanskeligste reisen er reisen i oss selv.
Å bli kjent med hvem vi er.  Å finne ut hvorfor vi handler som vi gjør, reagerer som vi gjør.
Å finne hva som har preget oss, hva livet har lært oss gjennom barndom/oppdragelse, skole, jobb og erfaringer - de gode og de vi ønsket å slippe.

Alle mennesker vi møter som setter spor. Mange gode spor. Spor det er lett å følge.
Men ikke alle - Og hvorfor vi lar noen mennesker sette spor vi ikke trives med?

Egen refleksjon gjør veien lettere

I forhold til sanheten og skuffelsen - så er det litt lettere å gå videre når jeg tenker at det faktisk ikke er DE ANDRE som er problemet. 

Det kan være min nærhet til situasjonen, at det de gjorde akkurat nå, treffer meg. Mens når de handlet på samme vis sist, så trakk jeg på skuldrene - det rammet meg ikke. Jeg la kanskje ikke helt merke til det engang.
Det gjelder motstatt også - når jeg sårer noen, og står undrende igjen - og lurer på hva skjedde nå?  Så kan det være at de har gått videre, i sin reise, skiftet et spor. Kanskje mine handlinger lå i blindsonen før og blir så voldsomt tydelig for dem nå?  Jeg behøver ikke ta det personlig, men jeg kan lære av det - og gå videre i min egen reise.

Hvis jeg er villig til å ta den indre reisen -å bli kjent med meg selv og hvem jeg er i dag, hvem jeg var akkurat nå. Hvorfor jeg reagerte slik jeg gjorde.

Min verden er min - og mitt ansvar  

I de nære relasjonen - til en partner, til dine barn og nære venner - trengs en stor dose ydmykhet.
Jeg må ønske å forstå hvorfor mine handlinger sårer. Jeg må unngå  forsvarsposisjon -  å se at de har skiftet fil, at jeg ikke er i samme dødvinkel som før, det kan være spennende, men oppleves ofte truende.
Skal nære relasjoner bestå må det være nok åpenhet og nok vilje. Ingen lett oppgave

“Det er tre ting som er hardt her i verden: stål, diamanter og det å lære seg selv å kjenne.” (Benjamin Franklin) Og blandt dem er den siste den desidert mest verdifulle.

I alle andre relasjoner - der vi innimellom opplever problemer med  sannhet og  løgn, der vi føler skuffelse og overtramp, kan det være greit å huske at min verden er bare min, og ingen kan se den slik jeg gjør. De har andre erfaringer, andre historier, andre assosiasjoner. Ikke nødvendigvis bedre. Ikke nødvendigvis verre. Men anderledes. 

Jeg kan kun forandre meg selv.
Og min sannhet er antagelig bare sann for meg selv. Vi behøver ikke sloss om hvem som har rett - men en dialog må til om jeg ønsker en relasjon utover prat om vær og vind. Mennesker som betyr noe for deg, berører deg -som regel godt, men også opprivende og vondt.

Det må det snakkes om - ting man biter i seg blir ikke borte. De biter seg tvertimot fast.

Men om jeg erkjenner at Sannheten er subjektiv i betydningen personlig og individuell (Kierkegaard) så kan det være lettere å opprette dialogen og ikke havne i en opphetet debatt.  [Dersom du er usikker på forskjellen på dialog og debatt så stikk over til  grøftekanten!]

Som min venninne Marit sa;

Problemer opphører ikke nødvendigvis, men en ser gjerne annerledes på et problem, når man har utdypet sin historie, når det kommer opp en annen historie om en selv,- vi blir vel ofte det vi tenker.

Vi blir vel ofte det vi tenker. Hvis det er sant er det jammen viktig å være klar over hva og hvordan jeg tenker.

—– 

For ordens skyld, det er ikke bøkene jeg har snakket om.  Når en forfatter sier dette opplevde jeg - for så å bli avslørt, behøver man ikke debatere sannheten. Men vi reagerer ulikt på å ”bli lurt” - og når det gjelder bøker har jeg en pragmatisk holdning - forutsatt at boka ikke utgir seg for å være en fagbok så tenker jeg som  den italienske filosofen Giordano Bruno (1548-1600);

Om det ikke er sant, så er det i hvert fall godt funnet på.

Det er vår i Houston. Det bety at tempraturen vipper rundt 24-28 grader. Hele meg bli myk og varm og liksom tiner opp. Enda det ikke har vært frost i år.  Jeg pakker til Oslo turen og vet at det kan bli kaldt. Men jeg ønsker meg vår.  Jeg kjenner at jeg ønsker meg sol.

En sånn glitrende klar vårdag, hvor alle Oslo beboere knepper opp jakkene sine, løsner på sjerfet og titter lengselsfult mot uteresturantene som ikke er kommet ut enda. En sånn dag når alle snakker om våren og de fleste gjør det med glad forventning i stemmene sine. Men ikke alle. De fleste selvmord skjer om våren. Noen kjenner gleden som trykkende og vond. Gleden over alt som skal komme. Det blir så lett å huske alt som ikke kom. 

Jeg er litt sånn jeg og. Våren bærer så mye i seg. Det er så lett å bli revet med. Det er tid for planlegging og drømmer.
Eller melankoli*
Ettertenksomhet.
Noen har det sånn på nyttårsaften. Jeg har det sånn om våren. Uvilkårlig gjør jeg opp status. Sammenligner. 

Ikke med deg eller noen andre.
Jeg sammenligner meg selv. Hvor var jeg for så lenge siden - og hvor er jeg om så lang tid.  
Men mest hvor er jeg nå. Det er ikke alltid det ble sånn jeg tenkte.
Noen ganger ble det bedre. Noen ganger ble det verre. Når det ble bedre synes jeg det bare var rett og rimelig. At jeg fortjente det.
Når det ble verre synes jeg det er skikkelig kjipt og urettferdig. Ufortjent.

Jeg startet dagen ute. Med bare føtter rusler jeg ut. Det er litt sånn deilig kaldt under føttene for enda har ikke solen grepet tak i dagen, og hellene har fortsatt natten i seg. Jeg kryper opp i stolen med en kopp cappuccino og vifter litt med tærne mot solstrålene. 

Det er da jeg ser henne. Den lille grønne frøkna med blå øyenskygge som titter på meg. Hun var her først. Stille sitter jeg og beundrer henne. Hun er intens grønn og jeg vet det er fordi hun nettopp har vært på palmen min. Og den er grønn. Om en stund vil hun skifte farge og bli brunaktig. Hun er en liten kamelon.  Og ufattelig vakker. Spe-lemmet og kvikk. Øynene er dype og den blå øyenskyggen ser nesten komisk ut i den avslørende morgensolen.  

Vi er gode venner. Eller det er vi ikke. Men hun tåler at jeg er her. Vi har delt stol ofte, og om jeg ikke er for brå i bevegelsene blir hun. Jeg kan bevege meg sakte og gå inn og hente kameraet og fotografere henne også. Bare jeg gjør det litt forsiktig.

Kameloner er noen rare dyr. Hun er jo akkurat den samme. Egentlig vet jeg ikke om det er en hunn eller han heller - men altså;  
Hun er jo den hun er, enten fargen er brun eller grønn. Men det jeg ser forandrer seg - og jeg vet at jeg synes mest om henne sånn; irrgrønn og med blå øyenskygge.

Jeg prøver å huske det. At når noen ikke ser meg, når verden ikke går min vei….. så kan det være fordi jeg ikke lenger er så tydelig for dem.
At jeg trenger å bevege meg til et annet sted, få innpulser fra andre, å speile og bli speilet i noe annet. Noe som ikke gjøre meg grå.

Dette er som midt-sommer i Norge, tenker jeg, og noterer meg at jeg må huske tykke klær og lue når jeg drar dit på søndag - det kan fort bli et par timer i kø foran den amerikanske ambasaden og hvis jeg føler at jeg tiner opp nå,  vil kontrasten til Oslo bli stor, selv om det skulle blir den glitrende vårdagen jeg ønsker meg… 

Er det ikke rart hvor fort vi venner oss til endringene?
Vi er så tilpassningsdyktige vi mennesker. Jeg har til og med vent meg til at våren har sin dose melankoli, helt uavhengig av snøsmelting og gradestokk……

* Melankoli er nok feil brukt, for det er en diagnose. Men ordet er så vakkert. Litt sårt og vart og trist.
Jeg tar meg den frihet å bruke det likevel…..