Siden tilværelsen er litt som nomader blandt andre nomader (som til forskjell fra vanlige nomader ikke flytter fra sted til sted sammen, men tvert imot flytter fra sted til sted uavhengig av hverandre) blir det mange møter og mange avskjeder.
Møtene er uproblematiske, hyggelige, informative og inneholder signaler om at vi kan velge å dele timer og opplevelser sammen.
Avskjedene bærer bud om aldri mere, om det definitive, om avstand.
Ikke alle selvsagt, noen mennesker møter du, og de kommer aldri helt under huden din. Mens andre gjør nettopp det - og blir der. Mennesker som byr på seg selv, som deler. Nye mennesker du knapt kjenner, som likevel ser og registrerer, de som ser tårer før de når øynene og som tørr å sender den sms’en den dagen du er helt nede; “du så litt trist ut, noe jeg kan gjøre?”.
Jeg har flyttet før og kan prosessen. Endringene i hva man er opptatt av. Fra her og nå, til der og da. Vet at hodet flytter seg lenge før kroppen. Både hos de som drar og de som blir igjen. Vi tilpasningsdyktige mennesker! Som beskytter oss selv med å mentalt flytte litt - omorganisere i vårt indre, som innimellom må jobbe for å være tilstede der vi er og snart skal flytte fra, for så å komme frem dit vi skal og lengte tilbake dit vi var.
Det er ikke jeg som skal flytte. Men folk flytter rundt meg. Det er klemmer og avskjeder og “vi holder kontakten”. Det er latter, mimring - og en og annen tåre.
Det er todelt det her. Det er godt å kjenne at bånd etableres, at vennskap kan bygges på nye plasser med mennesker du ellers aldri ville ha møtt. Noen kontakter dør ut, andre holder du kontakt med lenge, noen av dem kanskje for livet. Det er mye å vinne, det er en livssituasjon som tilbyr med åpne armer.
Ta imot; nye mennesker, nye sterder, nye kulturer. Forsyn deg!
Men den krever også. Akkurat i dag kjenner jeg at den også innebærer tap.
Usynelig tap.
Den fører med seg en resignasjon, en trøtthet i sjelen. Et lite forbehold i møte med nye mennesker, potensielle venner. De skal også dra en dag, bli borte - eller det er jeg som drar. Er det vits i?
Det er det. Når trisheten har fått sitt så kommer gleden tilbake. Gleden over det som var. Over å ha møtt deg. Over alle samtaler, alle delte stunder, alt du lærte meg; Om nye måter å se livet på, om andre måter å tenke på, om raushet, om å se det positive.
Jeg vet vi har skype og nett og all verdens tilgang til kommunikasjon og kontakt. Men jeg vet óg at hverdagen kommer, med jobb og nye gjøremål, med mennesker som er tilstede her og nå og som deler nettopp den hverdagen som fyller livet. Kanskje kontakten blekner og smuldrer bort.
Skulle så skje, så var det likevel verd det. I tristheten huskes du med glede!
Takk for alt du er - Lykke til med ditt nye liv!!
