Utfordringen er klar og enkel; 

Plukk opp nærmeste bok  - (greit nok, den jeg leser for tiden lå rett ved siden av og om ikke direkte nærmest så tar jeg den! Hvem vil ha sitat fra en fototeknikk bok som lå litt nærmere?)
Åpne den på side 123
Finn femte setning.
Post de neste tre setningene.
Tag fem personer, og fortell hvem som tagget deg.

Frikke  og Geir og Eugenie har alle tagget meg  - og siden det handler om bøker er det en “meme” (det heter vist det!) som det er greit å være med på. Da kan jeg nemlig få anbefalt en god bok samtidig! Her er svaret;

Mortenson asked his countryman if he would consider doing him a favor. “I was feeling out on a limb in Korphe, operating all by myself” Mortenson says. “And I wanted these people to feel like it wasn’t just me, that there were a bunch of other Americans back home concerned about helping them”.

 Ikke helt fem setninger. Men det passer å stoppe der. Boken “Three cups of tea” av Greg Mortenson og David Oliver Relin, er fasinerende lesing. Det er Greg Mortenson’s historie. Han er i dag direktør for The Central Asia Institute, bor i Montana men tilbringer flere måneder hvert år i Pakistan og Afghanistan.

Men historien begynner i 1993. Mortenson mislykkes i sitt forsøk på å nå toppen av K2. Han ikke bare mislykkes -han er døden nær;

Exhausted and disoriented, he wandered away from his group into the most desolate reaches of northern Pakistan. Alone, without food, water, or shelter he eventually stumbled into an impoverished Pakistani village where he was nursed back to health. 
While recovering he observed the village’s 84 children sitting outdoors, scratching their lessons in the dirt with sticks.  The village was so poor that it could not afford the $1-a-day salary to hire a teacher.  When he left the village, he promised that he would return to build them a school. 

From that rash, heartfelt promise grew one of the most incredible humanitarian campaigns of our time:  Greg Mortenson’s one-man mission to counteract extremism and terrorism by building schools—especially for girls—throughout the breeding ground of the Taliban. 
Mortenson had no reason to believe he could fulfill his promise. In an early effort to raise money he wrote letters to 580 celebrities, businessmen, and other prominent Americans.  His only reply was a $100 check from NBC’s Tom Brokaw.  Selling everything he owned, he still only raised $2,000.  But his luck began to change when a group of elementary school children in River Falls state Wisconsin, donated $623 in pennies, thereby inspiring adults to take his cause more seriously. Twelve years later he’s built fifty-five schools.
Mortenson and award-winning journalist David Oliver Relin have written a spellbinding account of his incredible accomplishments in a region where Americans are feared and hated. In pursuit of his goal, Mortenson has survived an armed kidnapping, issued by enraged mullahs, repeated death threats, and wrenching separations from his wife and children. Yet his success speaks for itself.  This year the schools will educate 24,000 children. 

Det er inspirerende lesing. Det er historien om en mann som har satt spor etter seg. Som ble hjulpet og som holdt sitt løfte om å gi noe tilbake. Det er en historie om møte med andre kulturer, om utfordringer, om hindringer, om ydmykhet - og om å ikke gi opp håpet.  Anbefales!

Jeg tagger Alter Ego, Miriam, Rigmor og  Frøken Skavland (som har egen bok mann!)

[og jeg kan telle og vet det er fire ]

At roser har blitt selve symbolet på kjærlighet vet vi alle, men viste du at denne blomsten også har en langt videre betydning og symbolikk?
Gjennom århundrer har roser vært forbundet, ikke bare med kjærlighet men og med makt; Tenk på Englands nasjonalemblem Tudorrosen, et symbol  Henry Tudor tok etter han hadde tatt makten i England, satt sammen av to andre roser, Huset Lancasters røde rose og Huset Yorks hvite rose. Tudorrosen  symboliserte slutten på Rosekrigene og en unionen mellom de to dynastiene.
Eller gå lenger tilbake, til det gamle Egypt hvor rosen var symbolet for Guden Horus. Han som var en mann med en falks hode, han assosieres med Horus øye,  det egyptiske symbolet for makt. 

Kjærlighet og makt, men også hemmelighet.
Så tett forbundet med hemmelighet at det har sitt eget begrep;

Sub Rosa 

 Den latinske frasen “SUB ROSA” betyr “under rosen” og er blitt til en betegnelse på hemmelig eller konfidensielt. 

Sub Rosa (latin) “Under the Rose” - in confidence - from the practice in diplomacy during the Middle Ages of hanging a rose over a meeting as a sign of confidentiality and freedom to speak candidly.
Paintings of roses on the ceilings of Roman banquet rooms were also a reminder that things said under the influence of wine (sub vino) should also remain sub rosa. 

En tråd som kan føres tilbake til gresk mytologi, hvor Aphrodite (Venus) gav en rose til sin sønn Eros, kjærlighetsguden, som igjen gav den til Guden for taushet.  

Kristendommen har brukt rosen i tråd med “sub rosa” betydningen. Bilder av roser eller roseblader er ofte inngravert/utskåret på skriftestolene, et symbol på at samtalen ville være konfidensiell.  Frasen er også antatt å være en referanse til Jesus, hvor konseptet med Jomfru unnfangelsen ville forbli en hemmlighet for den rasjonelle tanke. 

Sub Rosa begrepet tilhører ikke bare antikken, det bruks fortsatt. Her i USA tok sikkerhetstjenestene i bruk begrepet som et annet ord for ”undercover oppdrag”. Begrept har siden spredd seg til andre land, spesielt Storbritania.  Også offesielt brukes begrepet, som her av the Scottish Government ;

‘Sub Rosa‘ is a high level, European policy discussion forum sponsored by an informal partnership between the Scottish Government and the two government Development Agencies for Scotland - Scottish Enterprise and Highlands and Islands Enterprise.

Sub Rosa er et vakkert ord.
Det er bedre enn både “kors på halsen” og  ”ti kniver i hjertet, mor og far i døden”. Tenk på det neste gang du entrer et rom med en gipsrose i taket, klargjør og beskjærer rosene i hagen for en ny blomstring eller mottar roser
~  eller enda bedre; bruk det når du vil fortelle noe “under fire øyne”!

I dag er det verdens bokdag! Da passer det bra med en bokanbefaling - også håper jeg du bruker kommentarfeltet til å anbefale meg en bok du har lest!

Bokomtale av  “Tett inntil dagene”  av Mustafa Can.

Mustafa Can er kurder, utvandret til Sverige som seksåring sammen med sin mor og 7 søsken for å gjenforenes med faren i Skövde i Väst-Götaland. Can er utdannet journalist.  Han har skrevet en bok om sin mor. Den er lesverdig!

“Tett inntil dagene” er en nydelig beretning om en mor. Men like mye en historie om å være sønn. Om å vokse opp mellom to kulturer. Og å lete etter fotfeste, om å tro og håpe - og det store spørsmålet om vi egentlig kjenner våre foreldre. Forstår vi dem, vet vi hvem de er utenfor rollen som mor eller far?

 Güllü Can, forfatterens mor, ble født i Kurdistan.  Hun fulgte etter sin mann og utvandret til Sverige på 1970-tallet. Der bodde hun til hun døde i  januar 2005. Hun fødte 15 barn, 7 av dem døde. Hun besøkte Kudistan hver sommer, med kofferten full av gaver, hun gikk med slør og ba til sin gud.

Men hvem var hun? Hva tenkte hun, hva drømte hun om, hvordan var livet hennes egentlig?  På morens dødsleie går det opp for Mustafa Can at han ikke kjenner sin mor. Det er så mye han ikke vet, ikke forstår og ikke har sagt. Han ser tilbake på sin oppvekst, på moren som alltid var der - og på hvor lite han vet og forstår.

Moren pleies hjemme, og gjennom tilstedeværelsen på dødsleie, som tar tid - blir han bedre kjent med moren. Han søker å forstå religion, kultur og bakgrunn; en verden han har skammet seg over og kjempet for å frigjøre seg fra. Han fortviles over å bli stengt ute, over å ikke få lov til å delta i  pleien. Han er mann og moren kan ikke/vil ikke la en mann gjøre det - selv ikke en sønn.

Han søker å se flyttingen til Sverige og tiden der fra et annet perspektiv enn sitt eget, barnets. De tilpasset seg så raskt, mens moren aldri lærte språket og forble en fremmed i det landet hun levde det meste av sitt voksne liv. Drømmen om et liv uten fattigdom og sult ble oppfylt, men hvilke drømmer reiste hun fra?

Mustafa Cans foreldre var blandt de første ikke-vestlige innvandrerne i det moderne Sverige. Boken skildrer godt hvor vanskelig det er å vokse opp mellom to kulturer. At man lett blir halv-kulturell og ikke to-kulturell. Man er ikke helt hjemme noe sted, og lever sitt liv som gjest, som en fremmed.

Can beskriver hvordan han skammet seg. Over sin mor, som på mange måter var klisjeen på innvandrerkvinnene, i klesdrakt, som analfabet, med manglende språk. Så ulik sine venners svenske mødre. Det er en historie om å vokse opp midt mellom, en historie om skam men og om kjærlighet.

Mustafa Can ble i Sverige kåret til  ”Årets berättare” etter utgivelsen.  
Jeg har ikke lest mange svenske bøker fra dette året, men prisen synes fortjent. Språket er godt og han skriver ekte. Som han selv sier i boken; han eier det svenske språket, men leter etter ordene og nyansene på kurdisk. Manglende kurdisk språket blir en hindring i å nå moren.
Boken har vært en suksess i Sverige og er oversatt til en rekke språk.

“En mycket rörande kärleksförklaring.” Sveriges Radio Kulturnytt

I tillegg til å være en nydelig fortelling, åpner boken for refleksjoner, ikke minst for oss som har “flyttet ut”. Hva er det genuine i kulturen? Hva viderfører vi? Hva blir borte på veien? Ofte er det de små tingene, de små detaljene vi ikke tenker over som binder oss som folk, som gjør oss (i mitt tilfelle) norske.
Det udefinerbare, det du først oppdager når det er borte. Det du best merker på fraværet av.

Jeg undres om lyden av korpsmusikk automatisk vil gi mine barn 17 mai-følelse? Etter mange nasjonaldager som er feiret uten korps er ikke den koblingen noen selvfølgelighet for mine barn. Ingen stor ting - men for meg; og jeg tror for mange av oss ,er lyden av korpsmusikk en 17mai trigger. Er det en bit av kulturen?

Som ordtakene - disse ”ordsspillene” vi bruker i Norge. Som ofte ikke kan oversettes og som mine barn ikke får med seg. De har aldri hørt om kanossa gang. Men de vet godt at Henrik 4 måtte gå til Paven i Canossa - Er det kulturen?

Vi kan opprettholde språket, men likevel miste mange, mange små fasetter. 
Forfatteren illustrerer det godt i fortellingen om tegningene fra barnebarna - de har tegnet mormor som ung. Der kjører Güllü bil og hun har langbukser på. I hodet til et kurdisk/svensk barn er det virkeligheten. De setter besteforeldrene inn i sin virkelighet. Landsbyen i Kurdistan, sulten, døden og slitet kjenner de ikke til.  

“Tätt intill dagarna är en bok, skriver utifrån en stor sorg, fylld med upprörande människoöden och starka känslor.” Aftonbladet.

Can er forfatter og journalist. Hans reportasjer og radioprogrammer er belønnet med Stora Journalistpriset 2002 (Årets forteller), Stora Radiopriset og Ikarospriset.

Tett inntil dagene er en god bok. 
En bok om livsløgn og håp. Om å opprettholde troen på å flytte hjem, flytte tilbake,  lenge etter at hjem ikke lengere er hvor det var. En bok om å flytte eller ta valg, uten å se rekkeviddene; slik det jo er  - fordi livet leves en dag ad gangen.
Som regel blir veien til mens man går.
Man behøver ikke være hverken utvandrer eller invandrer for å kjenne seg igjen i det.

Den anbefales!

Og  hvilken bok anbefaler du?

Kan du tenke deg å kle deg naken?
Helt naken.
Uten lønnebladet eller hva det nå var, det bladet som skulle henge såkalt “strategisk plassert”.
Kle deg naken - og gå ut på en fotballbane sammen med minst 2007 andre kvinner og menn som også er helt nakne?

Da kan du kontakte Spencer Tunick. 
Det hele skal skje i forbindelse med fotball-EM 2008, og Tunick vil bruke en stadion i Wien og minst 2008 mennesker uten klær.  Det er et samarbeid med Kunsthalle Wien.

Ta en titt på siden hans - for å se de flotte bildene!
Menneskekroppene danner mønstre, ulike hudfarger spiller sammen.
Nakenheten blir på en måte borte - det er som å ikke se skogen for bare trær.
Bildene er fasinerende annerledes. Men du er advart; liker du ikke bilder av nakne mennesker kan du la være å trykke på siden hans, så slipper du å se det!

Rekorden satt han i 2007 da han fylte Zocalo plassen i Mexico City med nakne mennesker.

About 18,000 people have posed nude for US photographer Spencer Tunick in Mexico City’s Zocalo Square, setting a new record for the American artist

Han har blandt annet jobbet med Greenpeace og samlet 600 mennesker på en isbre. Kaldt tenkte jeg…. kle seg naken er en ting, men å fryse?!  

Installation artist Spencer Tunick and Greenpeace present a living sculpture: hundreds naked volunteers symbolise the vulnerability of the glaciers under climate change. 

 Se fra prosjeket her;
 

Bildet og videoen er fra Greenpeace

Og om dette er noe for deg er du altså ikke alene  om å kaste klærne, men i godt selskap med mange mange tusen andre! Og du kan skrive deg opp her  for å bli med!