Fredag er konkurranse dag, i bloggverden i alle fall. Etter at jeg etablerte fotobloggen har jeg funnet ut at det er et STORT samfunn av fotoblogger der ute. Og det er konkurranse hver fredag!
Konkurranse, tevling, kappestrid - eller lek. Det er uhøytidlig og morsomt å delta!

Mitt bidrag er nummer 239 av totalt 280 bidrag.

Alle bidragene finner du her.
I margen velger du bilder (mitt har altså nummer 239 og heter Rough Street).
Vil du stemme trykk på  cast noteworthy vote knappen til høyre, i den hvite margen over bildet. 
Til deg som stemte på bidraget fra Framed and Shot; Takk!!

Jeg har fiklet og rotet og ikke fått det til slik jeg vil. Har trøbblet med det smarte plugin’et YAPB som skulle være så  enkelt. Og med en theme som ikke ville. Og med å lage en billedmosaikk - eller galleri for å presentere alle bildene på en side - enkelt og klikkbart tilbake til den siden hvor data om bildet er oppgitt…
Det er fotobloggen min, Framed and Shot som måtte justeres med galleri og sånt og det har tatt litt tid - og plundring….  
Men nå er jeg kjempestolt over at jeg klarte det! Ta en titt!   Det hele er selvsagt enkelt når du er i mål, når du har funnet ut av det - og forstått. Men inntil jeg fikk det hele opp å gå har jeg følt meg lost.   Underveis har jeg dessuten avklart at jeg ikke er noen nerd og de nødvendige kodene er ikke noe jeg bare forstår……

Sukker og salt. Svart og hvitt. Liv og død. Sorg og glede.
Motsetninger.
Mye er sagt om motsetninger. De fleste går på at man ikke ser verdien i det ene uten det andre. At sorgen er en forutsetninge for gleden. At lyset fordrer et mørke. Eller for å si det med en av verdens mest siterte bøker, “The Prophet” av Kahlil Gibran;

Some of you say, “Joy is greater than sorrow,” and others say, “Nay, sorrow is the greater.”
But I say unto you, they are inseparable.
Together they come, and when one sits alone with you at your board, remember that the other is asleep upon your bed.

Ferie og Hverdag er også motsetninger.  Ferie er anderledes-verden, ferie er opplevelser og glede og noe spesielt. Mens hverdagen er triviel. 
Det trivielle er pr definisjon ikke noe å trakte etter. Selv om det kommer av det latinske ordet trivialis avledet av trivium som betyr et sted der tre veier møtes (tri - og via “vei”), altså en møteplass, et sted der mange treffes. Det kan jo høres kjekt ut men det betyr ikke det, det betyr tvert imot alminnelig og kjedelig, ordinær, banal …

Alminnelig. Som hverdagen antagelig.
For de fleste er ferien over for i år. I alle fall sommerferien. Og det er liksom den som gjelder. Det er tid for å finne igjen hverdagen, venner, rutiner. Det fine med ferie er å komme hjem skriver Sissel i bloggen sin med det passende navnet  Trivialiteter i hverdagen.

Ferie har et litt mystisk skjær og er dypt knyttet til forventninger. Vi har gledet oss så lenge. Planlagt. Mye skal klaffe, mye skal klaffe utenfor de rammene hvor ting fungerer mest automatisert; utenfor hverdagen. Og samtidig skal det ikke være jobbigt - det skal være avslapping og glede og alle skal kose seg. Det er ferie.
Jo mindre forventninger jo bedre ferie. Å nullstille “hva jeg venter meg” er en god ide, men vanskelig å gjennomføre. Det er jo bare disse få ukene - også kommer hverdagen. Den det er flest av, den som det virkelig handler om å gjøre god, fordi vi alle kan overleve noen uker ferie som ikke helt ble som de skulle. Mens et år med hverdager ….

Jeg elsker ferie. Jeg liker å reise, liker de nye innpulsene, liker lyder og lukter, liker kontrasten til andre kulturer, annen mat, annet språk, liker å utfordres -
Og jeg liker hverdagen. Når rutinene faller på plass, hverdagsgledene. Den varme kaffekoppen. Den gode samtalen med venner som er vendt tilbake fra sine ferier. De små avbrekkene med utenfor-hverdagen-ting innimellom den gode hverdagene.

Velkommen tilbake til hverdagen om du er ferdig med ferien din. Jeg håper den var god - og at du møter uthvilt til den gode hverdagen - og ikke som Per Inge Torkelsen skrev i min “gamle avis” for en noen år siden;

Ferie fra ferien

Eg trenge ikke ferie eg. Eg føle meg friske og raske og udkvilte, og eg trives med å jobba litt, i rykk og napp. Ka ska eg med ferie?
Men det hørre liksom med. Me har hytta, det e sommar, og då må me bruga hyttå. Ferie. Javeldå. Og før me reise på ferie må med rydda hjemma. Gjør reint. Sjekka kjøleskab, madboks, komfyr og frysar. Ombestilla avisar og post. Vera heilt sikker på at Posten gjør akkorat modsatt av det de ska, sånn så i fjor. Betala regningar. Ver på forskudd med arbeidet, sånn at det ikkje hobe seg opp. Gje beskjedar i hytt og pinevér. Ta med hyttenyglar. Ta me kler og mad. Kem ska vanna blomstene? Me tar med blomstene. Få någen te å senda ner posten så Posten får hundrevis av kroner for å glømma og omadressera. Ta med steroanlegg og cd’ar. Bøger. Ta med alt. Ta med heila huset. Glømma det viktigaste. Reisa ifra et tomt skal. Flytta huset på hyttå. Det e så møje stress at det e rett før eg trenge ferie.

Ungane ska vera med. Eller ska de det? Ska med tvinga de? De vi likkje. Ska de få bestemma sjøl? Kor store e de? De sutre og hyle og bere seg. Den kjedeliga hyttå. Ingen å ver med. Vil heller vera hjemma: “Det e jo for dokker me har kjypt den helsikkens hyttå! Kom dokker inn i bilen!” De to stysste har me gitt opp, de to minste, så e større enn morå, binde med fast i bagsedet. Det e reine slosskampen, og de to sure trynene ser du så de e på vei te ein konsentrasjonsleir. De bler sikkert bilsyge, de spyr i bilen, de grine, de. Ferie.

Nå e de rett før eg trenge ferie. Eg e så stressa av å forbereda ferie at eg trenge ferie. Nå må eg på hyttå. Eg tror det e det de kalle ferie. Og på hyttå sidde eg og e livredde for ka de finne på de så e hjemma. Eg må hjem og sjekka. Eg huske då eg sjøl va. Nei, eg vil ikkje tenka på det. Alt det galna. Kan ikkje tenka på det. Går sikkert fint. Må slappa av. Korfor glømte eg J.J.Cale? Og Nick Drake? Han e depressive. Han sko eg hatt med på hyttå. Nick Drake og meg. Det e jo ferie. Nå e me på hyttå. Sko hatt med pianoet. Slapp av. Ferie. Slapp av, for f. Kordan har de det hjemma? Står huset ennå?

Glede meg te å komma hjem. Å ta meg ein gode ferie. Det e jo ferien eg trenge ferie i fra. Hvis me ikkje hadde hatt ferie, så hadde me ikkje trengd det.

(Kronikk av Per Inge Torkelsen i Stavanger Aftenblad 9. juli 2004)

Og bildet er herfra.

Nå vet jeg at Iohn Bates, han som ligger begravet i New York, det er vel forresten ikke mye igjen av ham etter nesten 250 år, ikke var noen sjørøver likevel. Husker du posten om ham? Han som kanskje var sjørøver, fordi han hadde sånne stilige knokler i kors på graven sin?

Knokler på gravstøttene er ikke så vanlig, det er mer engler og kors og blomster og stjerner nå - men før; før var knokler helt vanlig. Og altså ikke noe tegn på at du hadde vært sjørøver! Det er bare en tegn på at du døde for lenge siden, og det stemmer jo for Iohn Bates døde i 1770.

Kunnskapen fikk jeg da jeg besøkte Boson og gikk The Freedom Trail. Det er en gårute som snirkler seg gjennom Bostons sjarmerende mix av moderne arkitektur og gamle hus med historisk sus og minnesmerker fra USA’s frigjøringskamp. Den går også innom to gravplasser, og her er det mange knokler å se på gravstøttene, dødninghoder også, tidvis med vinger og blomster. Dessuten fikk jeg informasjon om bruken av symboler og tekst på gravstøttene. 

Dermed fant jeg ut at det er en historie bak det å bruke hodeskaller og knokler på gravstøttene også;

A death’s head, often with wings and/or crossed bones, was a stylized skull. Some have speculated that winged skulls were intended to symbolize a combination of physical death and spiritual regeneration. It is important to note that Boston-based Puritans did not advocate using religious symbols, such as cherubs, Christ figures, or crosses in their meetinghouses, on church silver, or on their gravestones. Puritans were adamantly against attributing human form to spiritual beings such as God, angels, or spirits.

Også inskripsjonen er anneledes enn vi er vant med. Det er ofte en nøktern beskrivelse av personen, litt sånn korte data, og lite “føleri”.

Gravsymbolene endret seg; 

By the 1690s, another iconographic motif began to appear on Boston’s gravestones. Called a winged cherub or a soul effigy, this motif was characterized by a fleshy face, life-like eyes, and an upwards-turned mouth. Some historians and students of material culture have asserted that the greater use of winged cherubic images, which have been interpreted as a symbol for the soul’s flight to heaven, was indicative of changing religious sentiments.

Kort sagt, litt mere ansikt og litt mindre hodeskalle, litt mere engel og litt mindre sjørøver kanskje? Og også inskripsjonene endret seg til å bli mere “poetiske” etterhvert;

 In addition to the imagery, the language and tone of the epitaphs changed during this period as well. Instead of stark and foreboding messages about life and death, epitaphs began to reflect new ideas about resurrection and the afterlife. Commemoration of the dead for the benefit of the living became the underlying theme.

Det er fascinerende mye historie i gamle gravstøtter. Sikkert like mye i Norge som i USA, tror jeg må spore opp en gammel kirkegård neste gang jeg er i hjemlandet - har du en å anbefale?