Nå vet jeg at Iohn Bates, han som ligger begravet i New York, det er vel forresten ikke mye igjen av ham etter nesten 250 år, ikke var noen sjørøver likevel. Husker du posten om ham? Han som kanskje var sjørøver, fordi han hadde sånne stilige knokler i kors på graven sin?
Knokler på gravstøttene er ikke så vanlig, det er mer engler og kors og blomster og stjerner nå - men før; før var knokler helt vanlig. Og altså ikke noe tegn på at du hadde vært sjørøver! Det er bare en tegn på at du døde for lenge siden, og det stemmer jo for Iohn Bates døde i 1770.
Kunnskapen fikk jeg da jeg besøkte Boson og gikk The Freedom Trail. Det er en gårute som snirkler seg gjennom Bostons sjarmerende mix av moderne arkitektur og gamle hus med historisk sus og minnesmerker fra USA’s frigjøringskamp. Den går også innom to gravplasser, og her er det mange knokler å se på gravstøttene, dødninghoder også, tidvis med vinger og blomster. Dessuten fikk jeg informasjon om bruken av symboler og tekst på gravstøttene.
Dermed fant jeg ut at det er en historie bak det å bruke hodeskaller og knokler på gravstøttene også;
A death’s head, often with wings and/or crossed bones, was a stylized skull. Some have speculated that winged skulls were intended to symbolize a combination of physical death and spiritual regeneration. It is important to note that Boston-based Puritans did not advocate using religious symbols, such as cherubs, Christ figures, or crosses in their meetinghouses, on church silver, or on their gravestones. Puritans were adamantly against attributing human form to spiritual beings such as God, angels, or spirits.
Også inskripsjonen er anneledes enn vi er vant med. Det er ofte en nøktern beskrivelse av personen, litt sånn korte data, og lite “føleri”.
Gravsymbolene endret seg;
By the 1690s, another iconographic motif began to appear on Boston’s gravestones. Called a winged cherub or a soul effigy, this motif was characterized by a fleshy face, life-like eyes, and an upwards-turned mouth. Some historians and students of material culture have asserted that the greater use of winged cherubic images, which have been interpreted as a symbol for the soul’s flight to heaven, was indicative of changing religious sentiments.
Kort sagt, litt mere ansikt og litt mindre hodeskalle, litt mere engel og litt mindre sjørøver kanskje? Og også inskripsjonene endret seg til å bli mere “poetiske” etterhvert;
In addition to the imagery, the language and tone of the epitaphs changed during this period as well. Instead of stark and foreboding messages about life and death, epitaphs began to reflect new ideas about resurrection and the afterlife. Commemoration of the dead for the benefit of the living became the underlying theme.
Det er fascinerende mye historie i gamle gravstøtter. Sikkert like mye i Norge som i USA, tror jeg må spore opp en gammel kirkegård neste gang jeg er i hjemlandet - har du en å anbefale?
