Jeg har vært amerikansk - gjort det “ultra amerikanske” og kjørt min datter tilbake til campus, til universitetet. Som med mye her i USA er også dette annerledes enn i Norge og det er ikke alt jeg forstår. Det fascinerer meg å kjenne på forskjellene, å se hva jeg reagere på - det gjør at jeg bli litt mere kjent med meg selv og min bagasje. På godt og ondt. For meg er det en av gledene ved å bo “ute”.  

På denne tiden ser du fullastede biler med pappesker og poser og klær og alt hva man kanskje kan trenge, krysse USA på langs og tverrs. Det er ikke alltid praktisk -men amerikanerne har en tradisjon for å kjøre sine barn til college og det gjøres. Selv om det er langt. Noen kombinerer; som de som kjørte fra Alaska og tok det som en tur. Godt valg, siden det er et drøyt stykke å kjøre!

 Jeg tror universitetet her i USA skal være litt som militæret hjemme. På universitetet bor de på dormitory. Det betyr at de deler rom med et fremmed menneske (i alle fall første året, deretter kan du ofte velge)  og deler bad med denne fremmede som kalles room-mate og dessuten med et annet rom også; altså fire mennesker på ett bad. Det er i seg selv ikke noe særskilt; det er bare at de fleste av studentene kommer fra hjem hvor de har hatt egne rom og som regel også eget bad i alle år.

Hos grøftekanten leste jeg en søt fortelling om hennes observasjoner av en nyutsprungen videregående elev. I går så jeg det samme - selv om elevene var noe eldre. Gleden over å være tilbake, gjensynsgleden over å se hverandre igjen, den positive holdningen til det relativt trange rommet, hvordan alt kan tilpasset, alt går - det går til og med fint; fordi man vil, fordi man er tilbake der man hører til.

For det er på mange måter det universitetslivet gjør med amerikanere. I tillegg til utdannelse selvsagt. Det bygger bånd, det bygger stolthet, det gir tilhørighet - det gjør at amerikanere fortsatt heier på “sitt fotball lag” tredve år etter at de forlot college. Det er dette som gjør at mange jobber frivillig for sitt gamle universitet; med å holder foredrag og intervjue fremtidige studenter - årevis etter at de er ferdig og har forlatt lesesaler og dormatories. Stoltheten og gleden, ønske om at andre skal få del i det de fikk del i - det er uvant for en nordmann som meg. Jeg observerer det og forstår ikke det ikke helt. Men jeg ser det er bra. I går observerte jeg smilende, svettende (36 grader, 95 % luftfuktighet) foreldre som bar pappesker, sykler, computere og dyner - jeg så biler fylt til randen med alt mulig rart - mere eller mindre godt pakket - jeg så tårer i øyenkroker, store smil og mye stolthet.

Å erfarere universitetslivet i USA har vært en reise i “annderledes landet”.
Valg av universitet; som starter når barnet er født (om ikke før) for da må man begynne å spare, når tiden så nærmer seg brukes de siste to-tre somrene til å kjøre USA rundt,  for å besøke og vurdere utdanningstilbud og campusområde. Hvordan universitetene ber om en stil i tillegg til karakterer og hvor stilen skal fortelle noe om deg selv (eks med tema; en erfaring som foandret meg), hvordan de vurderer hvilke “type studenter de vil ha”,  hvordan de setter sammen elevmassen for å få den studentmassen og det miljø man ønsker. Hvor karakterer teller, men hvor også evne til å bidra, engasjement, holdninger ved deg som person er avgjørende.

Studenten (og familien!) vurdere universitet og universitetet vurderer om studenten er “rett match”. Kanskje det gir noe annet enn vi er vant med fra Norge; kanskje det er grunnen til stoltheten og tilknytningen - og selvsagt; det koster skjorta, utdanning er ikke gratis i USA. Den er dyr - og jo bedre universitet jo dyrere. Det kan kanskje også spille inn?

I går var det innflyttingsdag. Og en nordmann med norske briller i USA følte seg litt på utsiden, men antagelig like stolt; selv om jeg aldri har gått på det universitetet. Det er godt å se ungdom som er glade over å være på plass, godt å observere at her; i dette lille rommet med to senger og to pulter; her vil de være, her hører de til. Et lite samfunn i samfunnet.

Texas forbindes med cowboyer og wild west men det var mest før - det er ikke så mye igjen nå; bortsett fra at cowboyhatter og boots er helt vanlige antrekk her. Biler har overtatt for hester og det siver eksos og ikke kruttrøyk over parkeringsplassene. 

Men nå, rett før skolestart oppdager jeg at i år rykker wild west litt nærmere - her har man nemlig funnet ut at lærere kan stille til et nytt skoleår, ikke bare utrustet med nye pc’er og skrivesaker, men også med pistol.

Rett nok ikke skolen til mine barn - takk og pris. Ikke skoler i Houston heller, men “a tiny North Texas school system”  gjennomførte lovendringen i fjor høst, og har altså planlagt og skolert lærere slik at de er autorisert og har fått “a Texas concealed handgun license” - de kan med andre ord putte pistolen i håndveska og ønske elevene velkommen.

USA har hatt flere skoleskyte-episoder. Det er nok å minne om Virgina Tech i fjor vår, der 32 mennesker mistet livet.

Det ble i ettertid av denne tragedien reist krav om at universitets studentene burde få bære våpen på campus. Under argumenter som at de bor der (ergo er det deres hjem, og en hver har rett til å ha våpen i sitt hjem) ble det hevdet at det ville bidra til å løse problemet fordi man da kunne forsvare seg. 

Når går en til det skrittet å la lærerne ved en barneskole bære våpen på skolen under noe samme argumentasjon;

Harrold Superintendent David Thweatt said his school board unanimously passed the policy last October to protect employees and students in the case of an armed intruder or hostage situation.

Det er forståelig at man gjør det man kan for å forhindre gjentagelse av tragedien. Veldig forståelig. 
Det er bare det at jeg ikke tilhører de som tror at mere våpen fører til mindre skyting. Snarere tvert i mot.

Fra offesielt hold sies det at dette ikke vil bli gjennomført her jeg bor; 
Houston school districts said there’s no way they’ll follow the lead of a tiny North Texas school system that may be the first in the nation to let employees pack heat at their lone 110-student K-12 campus,
Men frøet er sådd. Mulighetener åpnet. 
En liten barneskole med 110 elever har gått opp veien. Det er lettere å følge etter. Og avgjørelsen høster også støtte fra offesielle personer; 

Gov. Rick Perry said Monday that he supported the Harrold school district policy to allow teachers and staff members to carry guns at school as long as they are adequately trained in gun safety. (Dallas News)

Hva tenker den jevne amerikaner? Kanskje er det feil å ta utganspunkt i kommentarfeltet i avisene, men der finner jeg støtte. Mye støtte. Dette er langt på vei en nasjon i redsel. Det gir ikke alltid den beste dømmekraften;

• We already have armed police officers on campus, so why not teachers?
• Simply said, I’m for it. There have been too many incidents where students and teachers could only run and hide…and die.
• don’t necessary approve of the idea, but I believe and support our rights and privileges granted to all of us under the Bill of Rights……..***

Den siste er verd å merke seg - Bill of Rights….. hele nasjonens hjørnesten. The declaration of independent. The right to bear arms. Den bøyer man seg for her. Bare en enslig kommentator tenker som meg;

I think we have to face the fact that Americans hate each other much more than most other nationalities–as is reflected in our murder rates. We are one of the most deeply religious and homicidal societies on earth. Even in 2001 you were five times as likely to be murdered by an American as by an arab terrorist. And we love to kill children more than ANY other nation.
I think the consensus here is fairly representative of American society and it is overwhelmingly in favor of giving teachers the power of deadly force. And this is a lesson that will not be lost on their students–it is pointless trying to reason with an American, even if you are an authority figure, and you should always be prepared to kill.
In our society, power and respect comes not from education but from the barrel of a gun.

Jeg trykket på “tommelen opp knappen” etter innlegget. Det hadde ikke fått mange av dem.

Organisasjonen Gun Guys   og StopGunDeaths kampanjen har langt igjen. Selv om stadig flere reagerer og undertegner oppropet;

I will not let the gun industry continue to profit from a war on the streets and in the homes of America! There is no need for nearly 30,000 Americans to be killed by gun shots each year. Therefore, sign me up to join Americans who are working to create a nation free from gun violence, a freedom every community has a right to enjoy.
It’s time to end America’s gun madness.

Jeg krysser fingrene for en godskolestarten og et fredelig skoleår.
Måtte lærere med rett til å bære våpen på skolen ha fått grundig opplæring i psykologi, krise og konflikthåndtering, måtte de ha lært noe annet enn at det enkleste er pistol.
Og måtte myndigheten som vedtok dette i oktober i fjor innse at det er lov å ombestemme seg. At feil avgjørelser kan gjøres om - for jeg sier som Gun Guys;  

Guns will only bring chaos into America’s classrooms.

Tax free har en egen klang i nordmenns ører. Det klinger ferie og utelandstur og billig sprit og tobakk og er et absolutt must. Spede forsøk på å avvikle ordningen blir møtt med stor forargelse; ta fra den vanlige nordmann muligheten til en flaske med edle varer - billigere enn polet!

Nå du bor jeg et sted hvor prisen på alkohol er lav og hvor tax free ikke betyr at sprit er billigere men at varen ikke er belagt med tax eller skatt - moms om du vil. Her er nemlig alle varer priset UTEN tax - så totalprisen fremkommer når du betaler, da er taxen lagt til og det kan føre til en overraskelse, om en ikke er vant til å kalkulere det inn på forhånd. 
Det gjelder særlig resturant besøk - hvor meny prisene er lave og hvor en i begynnelsen i alle fall fort kan glemme at det påkommer tax og dessuten den obligatoriske tipsen - som ikke dreier seg om du er fornøyd med mat og service, men som skal legges til og som ofte er hoveddelen av lønnen for servitørene. Dermed blir påslaget på prisen i menyen fort 30%. Sånt kan merkes -

Men altså - en gang i året, rett før skolestart har amerikanerne tax free weekend, eller taxfree holiday som det også kalles. Da kan du handle uten at taxen legges til.
Rett nok er det et lite hefte med regler og unntak og begrensninger. Men det er stort likevel;

Det gjelder utvalgte varegrupper, som sko og klær, sportsutstyr, skolesekker etc som koster under $100. Hvert år tillates noen nye produkter som i år;

New this year will be the addition of backpacks, including those on wheels, but they must also have straps to carry on the shoulders.

Dette tillegget sier vel sitt, det er detaljstyrt ned til minste nivå. Men det trekker. Jeg har lært at taxfree helga er en helg jeg ikke går i butikker. Det er køer og parkeringskaos og stress. Taxen varierer fra stat til stat i USA og her i Texas, den er 8,25% hvilket vil si at;

Shoppers could save about $8 on every $100 they spend this weekend.

 Det er klart det hjelper, og ordningen markedsføres sterkt. Det trekker enorme mengder folk og jeg har lært at taxfree helga er synonymt med køer og parkeringskaos og stress. Så denne helga er jeg ikke å finne i butikken!
Men jeg har ledd litt ved tanken på hva som ville skje om polet bestemte seg for å ha en taxfree helg i året…?

Fredag er konkurranse dag, i bloggverden i alle fall. Etter at jeg etablerte fotobloggen har jeg funnet ut at det er et STORT samfunn av fotoblogger der ute. Og det er konkurranse hver fredag!
Konkurranse, tevling, kappestrid - eller lek. Det er uhøytidlig og morsomt å delta!

Mitt bidrag er nummer 239 av totalt 280 bidrag.

Alle bidragene finner du her.
I margen velger du bilder (mitt har altså nummer 239 og heter Rough Street).
Vil du stemme trykk på  cast noteworthy vote knappen til høyre, i den hvite margen over bildet. 
Til deg som stemte på bidraget fra Framed and Shot; Takk!!