Kroppen har landet mens hodet er litt både her og der. De har vært to, nesten tre hektiske uker med spansk i Mexico også New England - som er fundamentalt forskjellig fra Texas. På nesten alle måter. Jeg har et hav av blider liggende til sortering og mange inntrykk å fordøye.

Det er noe med å gå i historien som gjør inntrykk - vakre kirker fra 1600-1700 tallet. Smale gater og et liv som tilsynelatende har stoppet litt opp, med markeder og små butikker hvor man handler over disk i Mexico. Ingen strekkoder. Ingen bippe-apparater. Gammeldags sjarm.

New England er også en mix. Det er historie om hekseforfølgelse og drap, i 1692 i den lille byen Salem,  ikke ved brenning men ved henging. Neppe mye bedre.
Det er balkongen hvor Declaration of Independence ble lest opp -  den 4 juli i 1776. Huset står fortsatt i Boston, balkongen henger fortsatt - men ustikten fra balkongen er endret; nå er det skyskraperer og en moderne by, som har hatt vett til å ta vare på historien. Boston er en sjarmerende mix av gammelt og nytt. Og av bydeler med særpreg, som Little Italy, hvor du kan innbille deg at du har tatt en liten svipptur til Italia for litt pasta og vin….

Da vi ruslet gjennom bydelen var det fest. St. Joseph’s feast.  The sosiety of Sant Joseph hadde sin årlige markering. De dyrker en som ofte blir glemt - Sant Joseph eller San Giuseppe på Italiensk, eller som vi sier; Josef.   Han er en vikig skikkelse for italienskettede amerikanere;

Saint Joseph is particularly popular among Sicilian-Americans, and they credit him with having saved the nation of Sicily from famine by bringing about a bountiful crop of Fava Beans and a good fish catch at a time when all other sources of food had failed.

Det er faktisk første gang jeg ser et helgenbilde av Josef med Jesus på armen. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har sett av Maria med Jesus på armen - men her er hun ikke med.
Her er det Josef som bærer.

Jesus er liten og lett. Han er nok ikke det tyngste Josef har bært:
Det kan ikke ha vært lett å være Josef - hverken i datid eller i nåtid. Han er en forunderlig skikkelse vi vet lite om. 

Den katolske kirke  sier om Josef;  “Fortellingene i Bibelen gir inntrykk av en rettferdig, vennlig, verdig og fornuftig mann, rede til handling, men selvutslettende. Han avbildes ofte med en lilje for renhet, eller med en tømmermanns verktøy” .

Også statuen i Boston pyntet med hvite liljer. Dessuten er han behengt med lange silkebånd, dekket med dollarsedler; en dollarer, tyve og femti sedler og en og annen hundre dollar henger også på båndene. Det er hornmusikk og glade fjes, det er tivoli i bakgatene og Josef bæres i prosesjon i hovedgaten, med italienske resturanter og mennesker som ser ut som om de har vært statister i Sopranos.

Nordal Grieg har et dikt om Josef , det er kanskje nærmere sannheten enn Inger Hagerup sin Hymne til Josef - som er vakker og snill og treffer oss slik vi ønsker å se ham. 

Det er en klar kontrast mellom Nordal Grieg’s avsluttnings vers;

 Jeg vet det Maria - jeg bøier mig snart
for smertens bøn i dit blik.
Men endnu ser jeg så bitterlig klart
den sorg og den dom jeg fik.

Utenfor glødet den knugende dag
over en ørken av ler.
Josef grep atter sin flittige sag,
men Josef sang ikke mer.

Og Inger Hagerups varme avslutning;

Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god

Kan hende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren

Slik vernet han ordløs menneskets drøm
den hellige Josef av Jorden

Jeg vet ikke mye om Josef. Men på en måte føltes det fint at han ble feiret i Boston. Av amerikanere med italiensk blod i årene. Det føltes fint å se hvordan de bar ham - ut i solen, stolte og glade viste de ham frem - det var fest og glede.
Til ære for Josef. Hvem han enn var, jeg tror han ville ha likt det!

I fugleperspektiv ser byen ut som om den er bygd med legoklosser. Som små fargerike firkanter ligger husene, tett i tett. Bare konturene av en krike eller det store, hvite universitetsbygningen midt i byen skiller seg ut fra Legoklossene. 

Disse bildene er til ære for Meter’n som ønsket seg flere bilder av de fargerike husene. Kos deg med dem mens jeg er ute og beskuer helt andre hus i Boston!

Jeg er på tur igjen.  Denne gangen innen USA. Vi har reist for å se litt av området som kalles New England. vi befinner oss altså i det nordøstre hjørnet av USA. Den største byen her er  Boston.

Mens Texas er den største staten i USA, har New England mange små stater. Som du ser av kartet under er Texas langt større enn de seks statene som inkluderes i det som kalles New England;

• Connecticut
• Maine
• Massachusetts
• New Hampshire
• Rhode Island
• Vermont

New England har fått sitt navn fordi det var her de engelske utvandrerne slo seg ned. Boston ble grunnlagt 17 september i 1630, og er selvsagt oppkalt etter Boston i Storbritania. Den er er en av de eldste og mest velstående byer i USA, og hjemsted for flere kjente universiteter.

Det var i 1620, at briter slo seg ned Plymouth, også kalt “The Old Colony”.  De britiske koloniene i New England  er blandt de første Nord Amerikanske britiske koloniene som viste ambisjoner om å løsrive seg fra den britiske kronen. 

Det er et område med mye sjarm og mye som minner om England, blandt annet er det mange pub’er her! En helt annerledes bit av USA enn Texas og New Mexico som vi besøkte tidligere i sommer!

Venstre hånd over høyre skulder - av Selma Lønning Aarø.

Setningen “Allerede tidlig var det for sent” inneholder en tristhet og en fornemmelse av å stå uten kontroll. På mange måter er det vel det de opplever også, de ulike personene i romanen Venstre hånd over høyre skulder  av Selma Lønning Aarø.

Jeg hadde aldri hørt om romanen og ikke lest noe av forfatteren tidligere heller. Så fikk jeg den til bursdagen min av min søster (Takk!! Den er absolutt å anbefale!)

Det er en bok som har flere fortellere.  Jeg personen skifter og vi får historien presentert fra ulike aktører, det er nettopp denne fortellerstilen som bidrar til å gi historien dybde og innsikt. Det blir mulig å se en større helhet.

Bokas tittel henviser til myten og tradisjonen om hvordan man i Roma bør kaste en mynt i Trevi-fontenen - nemlig med venstre hånd over høyre skulder, dersom man ønsker seg tilbake. Det er kanskje også som en metafor; ønsket om å skru tiden tilbake, om å kunne velge på nytt, leve omigjen.

Boken handler i stor grad om ambivalente følelser, om det forbudte, om det man knapt orker å tenke, gjennom den korte og delvis nære  historien er det et utall av relasjoner og livsfaser, fra barndom/ungdom til alderdom, alzheimer og død.

Jeg skal droppe historien, det er vanskelig å si noe uten å røpe for mye, historien utfolder seg litt for litt gjennom boken, og nettopp denne sakte avklaringen, som  å  skrelle en løk er viktig. Men som med løken er kjernen litt borte - kanskje er det også bokens styrke. 
Den gir dermed en åpning for et lite ekko til eget liv, egne valg, egne oppgjør eller mangel på det samme.  
Kort sagt; God bok!