Siden tilværelsen er litt som nomader blandt andre nomader (som til forskjell fra vanlige nomader ikke flytter fra sted til sted sammen, men tvert imot flytter fra sted til sted uavhengig av hverandre) blir det mange møter og mange avskjeder.
Møtene er uproblematiske, hyggelige, informative og inneholder signaler om at vi kan velge å dele timer og opplevelser sammen.
Avskjedene bærer bud om aldri mere, om det definitive, om avstand.
Ikke alle selvsagt, noen mennesker møter du, og de kommer aldri helt under huden din. Mens andre gjør nettopp det - og blir der. Mennesker som byr på seg selv, som deler. Nye mennesker du knapt kjenner, som likevel ser og registrerer, de som ser tårer før de når øynene og som tørr å sender den sms’en den dagen du er helt nede; “du så litt trist ut, noe jeg kan gjøre?”.
Jeg har flyttet før og kan prosessen. Endringene i hva man er opptatt av. Fra her og nå, til der og da. Vet at hodet flytter seg lenge før kroppen. Både hos de som drar og de som blir igjen. Vi tilpasningsdyktige mennesker! Som beskytter oss selv med å mentalt flytte litt - omorganisere i vårt indre, som innimellom må jobbe for å være tilstede der vi er og snart skal flytte fra, for så å komme frem dit vi skal og lengte tilbake dit vi var.
Det er ikke jeg som skal flytte. Men folk flytter rundt meg. Det er klemmer og avskjeder og “vi holder kontakten”. Det er latter, mimring - og en og annen tåre.
Det er todelt det her. Det er godt å kjenne at bånd etableres, at vennskap kan bygges på nye plasser med mennesker du ellers aldri ville ha møtt. Noen kontakter dør ut, andre holder du kontakt med lenge, noen av dem kanskje for livet. Det er mye å vinne, det er en livssituasjon som tilbyr med åpne armer.
Ta imot; nye mennesker, nye sterder, nye kulturer. Forsyn deg!
Men den krever også. Akkurat i dag kjenner jeg at den også innebærer tap.
Usynelig tap.
Den fører med seg en resignasjon, en trøtthet i sjelen. Et lite forbehold i møte med nye mennesker, potensielle venner. De skal også dra en dag, bli borte - eller det er jeg som drar. Er det vits i?
Det er det. Når trisheten har fått sitt så kommer gleden tilbake. Gleden over det som var. Over å ha møtt deg. Over alle samtaler, alle delte stunder, alt du lærte meg; Om nye måter å se livet på, om andre måter å tenke på, om raushet, om å se det positive.
Jeg vet vi har skype og nett og all verdens tilgang til kommunikasjon og kontakt. Men jeg vet óg at hverdagen kommer, med jobb og nye gjøremål, med mennesker som er tilstede her og nå og som deler nettopp den hverdagen som fyller livet. Kanskje kontakten blekner og smuldrer bort.
Skulle så skje, så var det likevel verd det. I tristheten huskes du med glede!
Takk for alt du er - Lykke til med ditt nye liv!!
15 comments
Posted in Personlig
Written on Fri, 20 June 2008 at 8:10 am
Tags: avskjed, farvel, flytte, venner
If you liked this post, then consider subscribing to our full RSS feed.
June 20th, 2008 at 8:35 am
Jeg kommer til å savne deg, og jeg skal gjøre mitt for å holde kontakten. Du er et av de klokeste menneskene jeg har møtt, så takk og lov for at jeg fikk komme hit til Houston og ha 3 flotte år sammen med deg. Så får det heller være vondt å reise - vi sees! Stor klem og fortsett å skrive!
June 20th, 2008 at 10:43 am
Så nydelig dette innlegget var.
Du satte ord på tanker jeg selv har gått rundt med i det siste. Hvordan vi hele tiden flyttes mellom ulike bekjentskap og vennskap. Hver gang jeg står overfor sånne situasjoner er jeg bare helt sikker på at det ikke skal smuldre bort, men så opplever jeg det gjentatte ganger likevel.
Men det er sant det du sier: “I tristheten huskes du med glede!”
June 20th, 2008 at 12:48 pm
Dette kjenner jeg meg saa veldig igjen i. Jeg har vaert den som sier adjoe naar andre drar, men jeg har ogsaa ofte vaert den som drar, som alltid skal ‘videre’ og ikke blir boende for lenge paa et og samme sted. Jeg er fortsatt det, tror jeg.
Du sier saa fint: “Den fører med seg en resignasjon, en trøtthet i sjelen. Et lite forbehold i møte med nye mennesker, potensielle venner.” Det kjenner jeg ogsaa igjen, og det er kanskje noe av det som har ’skremt’ eller skuffet meg i forhold til expat-miljoer. For folk som lever slik et helt liv og kanskje har vokst opp paa den maaten foerer det ofte til at de reserverer seg i forhold til aa slippe andre for dypt inn paa livet, og over tid mister de da evnen til aa gaa inn i dypere relasjoner til andre mennesker. Jeg saa det f.eks. i expat-miljoe i Dubai, hvor man i svaert liten grad integreres i det lokale samfunnet men heller dannet sitt eget som er ‘paa utsiden’ somehow.
Jeg valgte i relativt ung alder aa forsoeke aa unngaa aa bli slik selv; aa ikke ta forbehold i moete med nye mennesker selv om jeg visste at oddsene var store for at det bare ville bli en midlertidig relasjon. Det har bidratt til at jeg ogsaa forsoeker aa vaere bevisst paa aa ikke bare vaere en del av expat-miljoet naar jeg er ute, men ogsaa ta del i lokalsamfunnet og ha flere tilknytningspunkter. Selv om det gjoer vondt noen ganger, er gevinsten totalt saa uendelig mye stoerre.
Du virker aa ha valgt klokt selv ogsaa. Det er godt aa se at det er mulig, selv etter lang tid ute og under andre familieomstendigheter enn de jeg selv lever i!
Alter Ego’s last blog post..Blir du med nordover?
June 20th, 2008 at 2:14 pm
Det ér en trist situasjon.
Men kloke tanker. Fine tanker. Tanker jeg kjenner meg igjen i.
Og du har ikke resignert, men kanskje kanskje - sånn er det for meg i hvert fall - går det litt i perioder? Av og til er man drittlei av å møte nye mennesker, nye steder, nye omgivelser. Men så møter man de menneskene man blir for nysgjerrig på til at man klarer å beholde reservasjonen.
(Det fineste med bra mennesker, selv om man mister kontakten med de, er at hvis veiene krysses igjen senere - så er båndene der allikevel og man kan ta opp tråden der man slapp uten å være fremmede igjen. Og krysses ikke veiene igjen har man, som du sier, gleden!)
Frøken Skavlan’s last blog post..En klossete siste ære
June 20th, 2008 at 3:13 pm
Om livet er en reise, blir møter, og avskjeder, uungåelige. Triste avskjeder, men ofte også sødmefylte. Og hvert møte gir et annet utgangspunkt for nye møter. Fint beskrevet.
June 20th, 2008 at 3:46 pm
Venner - uten dem er du en fremmed!
Trist når en flytter ut av hverdagslivet til hverandre
- men heldigvis gode vennskap overlever mye, også fysisk adskillelse
Vemodig er det, sikkert både for den som drar videre og for den som blir igjen?
June 20th, 2008 at 5:00 pm
Viktige og gode tanker. Det koster å være på flyttefot. Følelsen av rotløshet kan fort forstyrre balansen man trenger når det butter imot. Telefon og SMS vil aldri bli annet enn substitutter for øyekontakt og det å ha felles inntrykk og opplevelser i hverdagen. Valg handler alltid om pluss og minus. Gode valg og ekte vennskap gir alltid overvekt av pluss.
phalloides’s last blog post..lyden av stillhet
June 20th, 2008 at 5:53 pm
Akk ja. Det finnes et liv etter døden. På nettet.
Sjeldnere enn sorte svaner’s last blog post..I pedagogikkens navn: Verdikonservative Vibeke!
June 20th, 2008 at 7:17 pm
Livet er skjelden enten eller.
Det er mest både og.
Og heldigvis er “trøttheten i sjelen” forbigående, men jeg tillater meg å kjenne på den i dag. Det er trist når venner forsvinner, om ikke ut av livet ditt så i alle fall fysisk til et annet sted. Men det er samtidig det store plusset ved dette livet. Jeg møter spennende, flotte mennesker jeg ellers aldri ville truffet. Noen av dem blir gode venner, enten de er herfra eller derfra! Venner jeg har besøkt ander steder i verden og som besøker meg - fordi vi møttes tilfeldig en gang et sted i verden. Og noen mister du kontakt med, til tross for at det var hyggelig så lenge det varte. Det er jo sånn i livet - tenkt bare på alle kolegaer du har hatt! Og kanskje sees man igjen en gang et sted og kan plukke opp tråden….
Kofferten pakket;
God tur, god ny oppstart!!
Miriam:
Sånn er det jo - og det er ikke naturlig å holde kontakt med alle heller. Men det er trist når en står der og kjenner på det….
Alter Ego:
Så får hver og en passe på at sitt eget regnestykke går i pluss! Og de tilsynelatende midlertidige relasjonene kan bli noen av de beste ankerfester!! Livet er rart sånn 
Nettopp - man må være bevist på helheten. Det er noe med alt - og få situasjoner er bare vinn-vinn. Du får noe, du oppgir noe
Frøken Skavlan:
) mange kryssende spor….
Ingen resignasjon men som du sier; perioder. Og faktisk tror jeg det er lurt å kjenne litt på de leie følelsene også. De er der jo, også om en “later som om de ikke finnes”. Det er ikke bare juba-juba, det er mest hverdager alle steder. Og av og til triste hverdager. Så enkelt er det! Dessuten er det overraskende (eller skremmende, husk å oppføre deg pent
frr:
Sødmefylte var et godt ord. Bittersøtt. Og du har så rett; et hvert møte tilfører noe, og forandrer meg, og gir meg et annet utgangspunkt for møte med nye mennesker!
Brit:
det gir grunn til takknemlighet!
Vemod er også et godt ord. Og jeg tilhører dem som synes at savn er et godt ord, og følelse. Det betyr at man har hatt noe det var verd å savne
phalloides:
Og valg er alltid pluss/minus ja -som livet selv, skjelden enten/eller, ofte både/og!
Ikke annet enn subsitutter kanskje, men for noen gode substitutter! Jeg er utrolig glad jeg lever nå, og flytter rundt nå -når jeg så enkelt kan holde kontakt med de “hjemme” og de som er andre steder “borte”
Sjeldnere enn sorte svaner.
er det der det er? Jeg er en realisit og tror jeg skal spille mine kort og leve mitt liv her… 
June 21st, 2008 at 1:29 pm
Det får meg til å minnes alle avskjeder gjennom livet, alle løfter om å holde kontakten. Jeg skal være det første til å innrømme at det ikke har vært lett. Nye mennesker og miljøer kommer og overtar. Men det hender jeg tenker tilbake med vemod og sorg. Hvor ble alle av? Hvor er de i dag?
Kanskje litt lettere i dag? Avstandene både i forhold til reising og ikke minst bruk av internett letter kontakten.
Graylady’s last blog post..ABC-meg utfordring
June 22nd, 2008 at 3:25 am
Det er bedre å ha møtt noen enn aldri ha møtt noen
grøftekanten’s last blog post..Fin utsikt?
June 22nd, 2008 at 3:15 pm
Graylady:
Tror det er sånn med oss alle, intensjonene er gode. Og hvor ble de alle av ja….. skolevenner, kollegaer, foreldre til barnas venner, naboer etc - alle mennesker som har passert våre liv -
Boken The Five People You Meet in Heaven av Mitch Albom, er en liten bok som “syr livet sammen” basert på fem mennesker du møtte i livet ditt. Ofte ikke de du selv ville trukket frem som vesentlige. Den er underfundig og morsom, kan anbefales!
grøftekanten:
så sant, så sant….
June 22nd, 2008 at 3:45 pm
Å det gjør vondt å ta farvel. Uansett, sånn er det; punktum. Men jeg er enig med mange andre her, det er bedre enn å aldri han møtt mennesket/ene. Du har i alle fall vist hva dette menneske har betydd for deg med denne posten, og tatt et verdig farvel:)
June 22nd, 2008 at 3:46 pm
Den kommentaren var fra meg, det går bare litt fort i svingene her…
Meter’n’s last blog post..Det er sommer?
June 22nd, 2008 at 4:00 pm
Meter’n:
Vondt og godt - vondt fordi det er over, godt fordi det var…..