I noen uker har det vært russetid i Norge. De røde og blå har feiret at de snart er ferdige, det gjenstår bare å ta de eksamene som kommer etter feiringen. Uerfarne sjåfører har kjørt landet rundt på treff og møtt hverandre, konkurrert om lydanlegg og samlet knuter. Unger har løpt etter og ropt på russekort, og det hender at noen kommer i skuddlinjen også, noen som ikke er helt klar for russedressen enda.  Uskyldig morro og undgommelig glede het det før, nå mener politiet at de bruker store ressurser på russen, og som alle vet, ressurser er det ikke nok av.

Her i USA har de ikke russefeiring. De har graduation. Det står ikke tilbake, det er en storstilt sermoni - faktisk over flere dager. En solid markering av gjennomført highschool. Det spares ikke på så mye når det kommer til graduation og for oss nordmenn fremstår den som en kombinasjon av konfirmasjon og flytte hjemmefra fest. Selv om de unge har en lang sommer foran seg før de flytter og begynner på universitetet.

Min eldste gikk ut med sin The International Baccalaureate diplom i fjor og vi var for første gang gjennom systemet. Graduation er en flott middag, på et anerkjent hotell med fire retter og opptrykt program. For mor og far og søsken og bestemor. Her hylles de unge, det deles ut priser til de flinkeste, de med mest fremgang, de med størst kreativitet. I den amerikanske kulturen er man ikke redd for sammenligninger, tvert i mot, man elsker dem. Man sammenligner gjerne og man markerer. Markerer enerne.
Det er uvant for en med norsk bakgrunn og norsk “likhetsideal” i blodet. Men det er helt i tråd med “the american dream”. Det viser mulighetene, dit vi alle kan komme om vi jobber nok eller har flaks nok. 

Selve sermonien er i en festpyntet sal, alle studentene er i ført svarte kapper og de tradisjonelle firkanta hattene. De ropes opp og får overrakt diplomet. Det holdes taler. Det er kunstinnslag. Etterpå feirer de utexaminerte med sine familier. De får gaver og ”alle” er tilstede, man reiser langt for en graduation. Som man gjør for en norsk konfirmasjon.

Også kommer jo spørsmålet da; når man er norsk og det gradueres - spørsmålet; “HVORDAN GJØR DERE DET I NORGE?”
Jeg vipper på de høyhælte skoene mine, retter på solbrillene i varmen og smiler mens jeg veier ordene mine og lurer på hvordan jeg kan åpne dører nå.
Dører til forståelse for kultur og ulikheter.

Så forsøker jeg da, etter beste (som også er fattigste) evne, å forklare russefeiringen. Men jeg innrømmer det, jeg trekker fra. Trekker fra ganske mye også. Fremstiller det slik at få nordmenn ville kjent seg igjen. I alle fall om de kjenner seg igjen i beskrivelsene i Dagbladet. Men tenker at det er vel kanskje greit nok, det handler jo om kulturell forståelse og å nettopp åpne dører mellom nasjoner…. 

Jeg er ikke som Jørn Tomter som i 2007 gav ut boken “ The Norwegian Way“. Han beskriver russefeiringen som “traditions and events that define Norway for me” - og han beskriver den slik;

 For many, taking part in Russ is a rite of passage, a transitional period when the usual rules and restrictions that govern a teenager’s life are forgotten, and when excessive drinking, drug taking and casual sex are the norm.

Det er mye som definerer Norge for meg. Men russeferiringen gjør det ikke. Men russefeiringen er nokså spesiell, og jeg bor i en by som er å betegne som USA’s oljehovedstad. Mange har bodd noen år i Norge. De har sett det. Det vet en liten flik av hva russefeiringen er. De har hørt om det før og har konkrete spørsmål;
 Oh, you have to tell us about the knot-rules! 
Knutereglene ja………….. de endrer seg nok over tid, sier jeg, og legger til at det er jo mange år siden jeg var russ og det vi gjorde er antagelig litt utdatert? Jeg forsøker å huske hva jeg fikk knuter for, men hjernen er blank. Jeg hadde da vitterlig russeknuter i lua jeg og - men hva  gjorde jeg for å få dem?

Vi nipper til champagnen og konverserer. Det tas bilder, bilder av de graduerte, sammen med lærere, besteforeldre, venner. Det er smil og glede og en varm Houston dag. Det er så langt fra norsk russefering som man kan komme.  Her er vakre jenter og gutter i nye klær som smiler, 100% edru, med ansikt fulle av forventning, de er ferdig med alle examner, de har mottatt sine ja-svar fra universitetene, de har valgt sitt studiested og vet hvor de flytter til høsten.
De har livet foran seg og lillebror og bestemor ved siden av seg.

Så hvordan forklarer jeg hvordan vi feirer det?
At vi feirer før examen er tatt. At mor og far slett ikke er omfattet. At poenget er å samle knuter (som de som gidder fort kan finne ut av, for Wikipedia har talt.)
Skal jeg stå der og være helt ærlig og fortelle den amerikanske bestemoren med lyseblått hår, at i Norge feirer vi med å samle knuter i en lue?
Du får knuter for mye rart, men det må helst være litt vågalt, litt på kanten og sånt da - Jeg kunne valgt å smile og si ;

“Oh there are so many fun, different ways, you get a knot if you have sex outdoors, if you go swimming in an industrial river, for eating your own russ card, if you have sex in school or if you shower a junior with yogurt”.    

Jeg gjør det ikke. Jeg tar en shortcut. Jeg snakker om 17 mai. Og føler jeg blir helt ekte når jeg forteller om barnetog og is og korpsmusikk og flagg. Og bunader! Og tale for dagen. Om å huske på historien og se linjer. At dette ikke skjer bare i de store byene men overalt. At noen steder går alle i tog, så det er nesten ingen som står å ser på. Jeg forteller om kransenedleggelser og om engasjement. Om kongefamilien som vinker, (amerikanere elsker kongehus, de har ikke noe og synes det er pomp og prakt og  nasjonalt. De slipper valgrundene i alle fall!) Om nye klær. Om håpet om sol, det er viktig med sol på 17 mai. 
Jeg forteller om russetoget, om morsomme innslag og poeng, gjør russetoget litt mere oppegående enn det kanskje er, snakker om litt godlynt politsk satire.

Og jeg kjenner jeg er ganske så stolt av 17 mai og måten vi markere dagen på. Jeg kjenner nasjonalfølelsen og smiler med hele kroppen mens jeg forklarer alle de tradisjonelle lekene som aldri brukes på andre dager enn nettopp 17 mai. (Når er det ellers potetløp eller sekkehopping?)  På 17 mai gjelder ikke computere og dataspill, da er det leker som har vært der i årtier, og man feirer dagen sammen , man vinker til bestemor fra barnetoget. Og fra borgertoget vinker bestefar der han går sammen med foreningen sin. 

Det er jammen godt at russetiden kulminerer med nettopp 17 mai!  For der er det ingen som slår oss. Feire nasjonaldag det kan vi! Men ellers synes jeg nok graduation her i USA er en mange hakk stiligere, og dessuten en verdig markering av fullgått løp! 

(En 17. for lenge siden. Den lille jenta helt til venstre, i ny kåpe med matchende hatt, røde lakksko og trompet - det er meg! Og i den litt større utgaven av samme habitt er søsteren min!)

Ha en strålende dag! Med sol. Sender noen solstråler og noen varmegrader herfra; vi har nok av dem i dag, vi kan dele!
Gratulere med dagen!

- Kan du forresten huske hva du gjorde for å få de knutene i lua……?

23 comments
Posted in Samfunn
Written on Sat, 17 May 2008 at 7:57 am
Tags: 17 mai, graduation, nasjonalfølelse, russ, usa, utlandet
If you liked this post, then consider subscribing to our full RSS feed.