Snart. Det er ikke så lenge igjen. Snart er den her. Sommeren.

Etter å ha fått flere innspill fra venner og kjente, om snø og kuldegrader, om våren man lengter sånn etter; denne poste er til dere. Fra Houston som har 29 grader og sol i dag også sendes den fullpakket med solstråler og varmegrader.

Snart - det er ikke lenge igjen nå;

 Sommerblomster - kløver og strå ~

Har du holdt en fugl i hånden og kjent hjerte slå? Så dunlette og små ~

I min barndoms hage er det mange “hemmelige” steder, jeg kan dem ennå ~

Sommerens vanskelige valg, spise dem rett fra hånden eller tre dem på et strå ~

Fløyelsnetter på fjellet,  lytte til stillheten og bare være til ~

Slik venner, farer livet med all verdens løvetenner.
Først blir de ild, så blir de sne, og siden gamle menner.
                                                                                (Inger Hagerup)
Sommer er å  blåse løvetann  ~

Og å fiske fjellørret, i stille vann hvor du ser ringene etter fisken som vaket, lenge ~

Den første utepilsen ~ i sol, uten fleecepledd og varmelampe ~

Snart er den her - sommeren!
Med alle sine smaker og lukter. 
Lukk øynene og gjenkall lyden av sommer.
Stemningen, når forventning og avslapping liksom blander seg og blir ett ~

Snart, snart er den her!

I dag er det verdens bokdag! Da passer det bra med en bokanbefaling - også håper jeg du bruker kommentarfeltet til å anbefale meg en bok du har lest!

Bokomtale av  “Tett inntil dagene”  av Mustafa Can.

Mustafa Can er kurder, utvandret til Sverige som seksåring sammen med sin mor og 7 søsken for å gjenforenes med faren i Skövde i Väst-Götaland. Can er utdannet journalist.  Han har skrevet en bok om sin mor. Den er lesverdig!

“Tett inntil dagene” er en nydelig beretning om en mor. Men like mye en historie om å være sønn. Om å vokse opp mellom to kulturer. Og å lete etter fotfeste, om å tro og håpe - og det store spørsmålet om vi egentlig kjenner våre foreldre. Forstår vi dem, vet vi hvem de er utenfor rollen som mor eller far?

 Güllü Can, forfatterens mor, ble født i Kurdistan.  Hun fulgte etter sin mann og utvandret til Sverige på 1970-tallet. Der bodde hun til hun døde i  januar 2005. Hun fødte 15 barn, 7 av dem døde. Hun besøkte Kudistan hver sommer, med kofferten full av gaver, hun gikk med slør og ba til sin gud.

Men hvem var hun? Hva tenkte hun, hva drømte hun om, hvordan var livet hennes egentlig?  På morens dødsleie går det opp for Mustafa Can at han ikke kjenner sin mor. Det er så mye han ikke vet, ikke forstår og ikke har sagt. Han ser tilbake på sin oppvekst, på moren som alltid var der - og på hvor lite han vet og forstår.

Moren pleies hjemme, og gjennom tilstedeværelsen på dødsleie, som tar tid - blir han bedre kjent med moren. Han søker å forstå religion, kultur og bakgrunn; en verden han har skammet seg over og kjempet for å frigjøre seg fra. Han fortviles over å bli stengt ute, over å ikke få lov til å delta i  pleien. Han er mann og moren kan ikke/vil ikke la en mann gjøre det - selv ikke en sønn.

Han søker å se flyttingen til Sverige og tiden der fra et annet perspektiv enn sitt eget, barnets. De tilpasset seg så raskt, mens moren aldri lærte språket og forble en fremmed i det landet hun levde det meste av sitt voksne liv. Drømmen om et liv uten fattigdom og sult ble oppfylt, men hvilke drømmer reiste hun fra?

Mustafa Cans foreldre var blandt de første ikke-vestlige innvandrerne i det moderne Sverige. Boken skildrer godt hvor vanskelig det er å vokse opp mellom to kulturer. At man lett blir halv-kulturell og ikke to-kulturell. Man er ikke helt hjemme noe sted, og lever sitt liv som gjest, som en fremmed.

Can beskriver hvordan han skammet seg. Over sin mor, som på mange måter var klisjeen på innvandrerkvinnene, i klesdrakt, som analfabet, med manglende språk. Så ulik sine venners svenske mødre. Det er en historie om å vokse opp midt mellom, en historie om skam men og om kjærlighet.

Mustafa Can ble i Sverige kåret til  ”Årets berättare” etter utgivelsen.  
Jeg har ikke lest mange svenske bøker fra dette året, men prisen synes fortjent. Språket er godt og han skriver ekte. Som han selv sier i boken; han eier det svenske språket, men leter etter ordene og nyansene på kurdisk. Manglende kurdisk språket blir en hindring i å nå moren.
Boken har vært en suksess i Sverige og er oversatt til en rekke språk.

“En mycket rörande kärleksförklaring.” Sveriges Radio Kulturnytt

I tillegg til å være en nydelig fortelling, åpner boken for refleksjoner, ikke minst for oss som har “flyttet ut”. Hva er det genuine i kulturen? Hva viderfører vi? Hva blir borte på veien? Ofte er det de små tingene, de små detaljene vi ikke tenker over som binder oss som folk, som gjør oss (i mitt tilfelle) norske.
Det udefinerbare, det du først oppdager når det er borte. Det du best merker på fraværet av.

Jeg undres om lyden av korpsmusikk automatisk vil gi mine barn 17 mai-følelse? Etter mange nasjonaldager som er feiret uten korps er ikke den koblingen noen selvfølgelighet for mine barn. Ingen stor ting - men for meg; og jeg tror for mange av oss ,er lyden av korpsmusikk en 17mai trigger. Er det en bit av kulturen?

Som ordtakene - disse ”ordsspillene” vi bruker i Norge. Som ofte ikke kan oversettes og som mine barn ikke får med seg. De har aldri hørt om kanossa gang. Men de vet godt at Henrik 4 måtte gå til Paven i Canossa - Er det kulturen?

Vi kan opprettholde språket, men likevel miste mange, mange små fasetter. 
Forfatteren illustrerer det godt i fortellingen om tegningene fra barnebarna - de har tegnet mormor som ung. Der kjører Güllü bil og hun har langbukser på. I hodet til et kurdisk/svensk barn er det virkeligheten. De setter besteforeldrene inn i sin virkelighet. Landsbyen i Kurdistan, sulten, døden og slitet kjenner de ikke til.  

“Tätt intill dagarna är en bok, skriver utifrån en stor sorg, fylld med upprörande människoöden och starka känslor.” Aftonbladet.

Can er forfatter og journalist. Hans reportasjer og radioprogrammer er belønnet med Stora Journalistpriset 2002 (Årets forteller), Stora Radiopriset og Ikarospriset.

Tett inntil dagene er en god bok. 
En bok om livsløgn og håp. Om å opprettholde troen på å flytte hjem, flytte tilbake,  lenge etter at hjem ikke lengere er hvor det var. En bok om å flytte eller ta valg, uten å se rekkeviddene; slik det jo er  - fordi livet leves en dag ad gangen.
Som regel blir veien til mens man går.
Man behøver ikke være hverken utvandrer eller invandrer for å kjenne seg igjen i det.

Den anbefales!

Og  hvilken bok anbefaler du?

22 April er Earth Day.
Eller en av dem - det er vistnok flere dager som er tilegnet jorden.

The United Nations celebrates an Earth Day each year on the March equinox, a tradition which was founded by peace activist John McConnell in 1969. A second Earth Day, which was founded by US politician Gaylord Nelson as an environmental teach-in in the late 1960s, is celebrated in many countries each year on April 22. 

Det er mulig noen mener den andre dagen er større eller mer korrekt. Det er igrunnen ikke så farlig. Den lille blå planeten vår kan alltids få en ekstra dag, en dag til hvor vi tenker over hvordan vi tar vare på den, kanskje en dag hvor vi gjør noen små endringer. Skrur av vannet når vi pusser tennene, resirkulerer et par ekstra ting, lar bilen stå og går…..  ett eller annet - kanskje.
Eller er dag å bare føle takknemlighet. For vår plass i en del av verden som er preget av fred og trygghet. Hvor vi kan glede oss over våren og lyset, eller ergre oss over regnet og andre bagateller - og kanskje kjenne litt på gleden over at vi faktisk kan det; at vi bor et sted hvor det å ergre seg over bagateller er mulig. Det sier noe om hvor trygt vi har det!

Vårherres klinkekule

Jeg drømte at vår Herre var en pode
med reven brok og skrubbsår på hver legg
Jeg så ham klinke kule med vår klode
i muntre sprett mot universets vegg

Han klinket han var glad og det var sommer
og solen tente lyn i farget glass.
Og tusen kloder rislet fra han lommer
for i vår Herres lommer er det plass.

Og klodene fikk danse, sveve, trille
til glede for hans hjerte og hans syn.
Så ble han distrahert, og glemte spillet.
En sommerfugl strøk vingen mot hans bryn!

Å for en dag å fange sommerfugler!
Det vakreste av alt han hadde skapt.
På marken lå Vårherres klinkekuler
og følte seg alene og fortapt.

Omsider kom han trett, som alle poder
når det er kveld og leken har vært sen.
Han lå på kne og samlet sine kloder.
Da så han at han hadde mistet en

“Den lille blå!
Den minste av dem alle!
Han lette under gress og sten og hekk.
“Og den som var så blank i solefallet!”
Men mørket kom, og kulen den var vekk.

Det var vår egen Jord som var blitt borte,
og marken lå der nattekald og våt.
Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.
Men jeg kan ikke huske om han gråt.

Og vi som av den lille jord en båren
og tror at intet teller uten den,
får drømme at Han leter mer i morgen
og håpe at Han finner oss igjen.

(Tekst: Erik Bye / Melodi: Finn Luth)

Dette skiltet er  fra et nursery (planteutsalg) i  den lille byen Fisher ved Indianapolis, Indiana. 

The sign is real and was up for two hours before someone stopped and told them how to spell PEONIES 

Som du ser; det er to år siden noen gjorde en liten stavefeil. Og den ble rettet etter omtrent to timer. Men noen trykkleifer får man ikke lov å glemme så lett…. Dette er nok en av de som blir hengende igjen, lenge! Jeg fikk dagens latter da det kom i mailboksen min med følgende lille “dikt” (opphavsmann/kvinne er ukjent) ; 

I wonder if they bloom!
I wonder if they come in different colors?
I wonder about the fragrance?
I wonder if it would help to put preservative in the water?
I wonder if they’re cheaper by the dozen?
I wonder if they come long-stemmed?

For deg som ikke “kan blomster”; peonies er peoner og ser slik ut.
Og skrivefeil kan noen ganger lage morsomme assosiasjoner og inspirere en dikterspire……

Stikk bort til Hjorten for flere lite gjennomtenkte skilt.