A bird does not sing because he has an answer. He sings because he has a song!

Har du tenkt over at det viktigste i livet er helt usynlig?
Kjærligheten du har til dine barn, til din kjæreste, din tro, gleden, sorgen, håpløsheten eller håpet, ingenting å ta bilde av - ikke håndfast materie. Du kan ikke bevise ved “synlighet” din kjærlighet og like lite legge din sorg synlig til skue.Vi forstår hverandre, men bare stykkevis og delt - vi gjenkjenner og tror vi vet noe om hvordan andre har det, hva andre føler. Men gjør vi egentlig det, hvor store feilmarginer opererer vi med - når vi tolker og vurderer mennesker, og elevene våre? Hva vet vi om belastninger og erfaringer som ikke er våre egne, hva vet vi om grenseområder og knivsegger vi selv ikke har beveget oss på?

Forskere har sett at fisk - i akvarier som har vært delt i to med en glassplate, også etter at glassplaten er fjernet, beveger seg som om glassplaten fortsatt var der.

Det sies at bananfluer som klekkes og lærer å fly i beholdere med lokk, fortsetter å fly innenfor beholderens begrensninger også når lokket er tatt av. Hvor mye annerledes er vi mennesker og vi lærere?Hvor bananflue lignende er våre svev, hvor ofte våger vi oss på svøm i nytt farvann? Sjekker vi om lokket er av, glassplaten er fjernet, eller beveger vi oss fortsatt innenfor de rammene vi tror må være der?

Hvor mye forstår jeg og hvor langt evner jeg å se?

Normalitet og avvik? Hva kvalifiserer til en diagnose? 

I dag rystes vi av psykiatriens behandling av tatere og homofile i vår nære fortid. Kan fremtiden avsløre like rystende feil, som vi i dag er blinde for å se?

Min flinkhet - når jeg tror jeg har svarene. Alle som har studert og lært noe - vet at horisonten utvides, til mer og ukjent land, mot en uendelighet av nytt å lære.

Om jeg hadde lest alle bøker som var blitt utgitt og oversatt til norsk, ville jeg likevel bare ha lest en liten promille av de bøker som finnes i verden. I tillegg leser jeg med briller min kultur har gitt meg, et kulturelt filter som kan fungere som nye ”lokk” og ”glassplater”.

Når vi voksne, lærere og kollegaer ofte bruker mye energi på å få rett, ha rett og tidvis fremheve hva vi kan. Når vi utreder, kartlegger, vurderer og evaluerer, lager rammer der noen passer inn og andre faller utenfor. Det er et stort ansvar vi forvalter i det skrevne ord – om mennesker i rapportene våre.

Jeg tror at ingenting er absolutt - at vi alltid vil se fjell og utfordringer ulikt, ut fra vårt eget ståsted. Det er ingen motsetning i det å ha tro på hva jeg står for, og samtidlig være ydmyk for at livet kan være større og mer komplisert enn jeg fatter.

Vi kan vitsen om de to blodlegemene, som var blitt uvenner med hverandre - fordi det ene blodlegemet påsto at menneske fantes!Etter mange års arbeid med de mest sårbare og tyngst belastede ungdommene i Oslo, har jeg lært mye - og innsett at det er uendelig mye jeg likevel ikke vet; om å føle seg utenfor, om rusavhengighet, kriminalitet, vold, omsorgsvikt, om gjengtilhørighet, prostitusjon, psykiske vansker, migrasjonsproblematikk - listen er mye lenger.

 

Det er stor forskjell på å være lærer på fengselsbesøk - og den som sitter inne.

Møte med livets ytterpunkter, der ingen lærdom og kunnskap holder. Den dypeste smerte, umulig å kle i ord - når unge mennesker, som skulle hatt livet foran seg - likevel går ut av tiden.

 

Livet er så skjørt, vi har så ulike forutsetninger, så ulike byrder å bære - så ulike liv å leve.

Gjennom alt jeg har erfart, fremfor alt jeg har lært – har jeg fått tro på håpet.

At håp er viktigere enn all teoretisk kunnskap.

 ”Det er når morgenglansen falmer til middagstretthet, når musklene skjelver under presset, når veien synes uendelig og ingenting skjer slik du ville – det er da du ikke skal nøle.”Dag Hammarskjõld 

Å gi mennesker håp - håp om at de kan mestre, at ting kan endres, at fremtiden kan bli bedre, at mirakel kan skje, at det håpløst smertefulle kan endre intensitet og over tid bli til å bære.

Jeg klamrer meg til håpet for min egen del, glipper det – hva er det da tilbake?

 ”Først og fremst skal du bruke øynene og kikke rundt deg, overalt hvor du er, for de største hemmelighetene er alltid gjemt på de mest uventede stedene. De som ikke tror på mirakler – vil aldri finne dem.”Ronald Dahl 

Selv drømmer jeg om at tiden selv, må være som en glassplate - en plate som engang fjernes, slik at skille mellom liv og død, syk og frisk, venn og fiende, håp og håpløshet ikke lenger er.

I håp om at det skjer – prøver jeg å bruke mellomtiden på å øve meg; på å fly utenfor mine lokk, på å svømme dypere ut på ukjent farvann, på å samle glad latter og gode øyeblikk på store syltetøyglass og på å skru opp varmen - så jeg kan leke barbeint sommer på kalde vinterkvelder.

                                            

Brit Gording 

—

Teksten er altså ikke min. Men skrevet av min søster.  Jeg synes det er en flott tekst som sier mye -  og fikk lov å legge den ut her!
Bildet er mitt - en helt vanlig spurv som ikke ble fanget i all piggtråden -

14 comments
Posted in Funderinger, Samfunn
Written on Tue, 26 February 2008 at 10:52 am
Tags: avvik, drøm, død, fordømme, forutsetning, håp, kjærlighet. livet, livsvisdom, normalitet, ståsted
If you liked this post, then consider subscribing to our full RSS feed.