Er det typisk norsk å være uhøflig ?
Av og til er det greit med avstand og nye inntrykk for å se hva som er typisk for en selv.
Sånn sett er det å bo i ett annet land en grei måte å lære seg selv å kjenne på. Det er nemlig ganske mye jeg reagerer på her i USA. Og ved å reflektere over hva jeg reagerer på, lærer jeg først og fremst noe meg selv og hvor jeg kommer fra. Hva som fremstår som naturlig for oss, og i denne sammenheng er oss å forstå som nordmenn.
Det hender jeg lurer på hva som kjennetegner oss. Det hender jeg er flau over hva som kjennetegner oss. Det er typisk norsk å være god, sa Gro en gang for mange år siden, jeg lurer på om det er like typisk norsk å være uhøflig.
Hva jeg mener med hverdagshøflighet.
Jeg behøver ikke å gå langt (les kjøre; i Houston går du ikke!) et besøk i nærbutikken er nok. Houston er en millionby og nærbutikken er ingen liten sak den heller. Det er ikke sånn at de kjenner meg der og fenomenet gjelder forsåvidt uansett hvilken butikk jeg besøker. Å handle er omtrent som i Norge, med unntak av at du kan velge mellom 42 ulike typer peanøttsmør, og at det meste som aldri har inneholdt fett, som sukkerspinn, er tydelig merket med 100% fatfree. Man skal da selge! Men det kan jeg skrive om en annen gang. Det som fremstår ekstremt forskjellig er høfligheten eller mangelen på det samme.
“And how are you today, madam“ sier kassadamen og sender meg et stort smil. Det tok meg forresten litt tid å forstå at det var jeg som var madam og at det var ansett som en høflig tiltale, i mine ører er en madam en eldre dame -og jeg er…. ehe - i alle fall ikke eldre!
How are you today - Jeg vet at hun ikke forventer å høre om hodepinen og problemer i heimen. Det korrekte svaret er “Thanks, I am fine, og gjerne legge til “and how are you?” Det forventes ingen dype samtaler over strekkodene, men det setter rammen likevel, og hun følger fort opp med “will plastic be ok for you?” Det vil det. Det er ok for meg å få varene i plastposer, de er rett nok utrolig tynne men duger til bringe varene hjem og om jeg vil kan jeg altså få papp-poser isteden.
Kassadamen slår inn varene (som nå stort sett består i å skanne strekkodene). Hva de som pakker varene ned i poster kalles vet jeg ikke. Men de bytter aldri plass. Et rangsystem fungerer nok her også. Pakkerne legger varene mine i poser. Jeg står å ser på. De setter postene pent i handlekurven mens jeg betaler. Med et smil spør de “Will you need help with that?”, det vil jeg ikke. Jeg klarer å sette varene mine inn i bilen selv, men om jeg skulle ønske det vil de altså kjøre kurven ut for meg, laste varene i bilen min og ta kurven med seg tilbake. Det er en del av servicen. Nå får jeg isteden et smil og “Thank you, and have a wonderful day, madam”
Jeg kjenner det.
Min dag blir faktisk litt mere wonderful fordi noen smiler til meg.
Jeg vet de smiler til alle kundene.
Jeg vet det er innøvd.
Det spiller ingen rolle. Jeg synes det er fint likevel.
Det er et slags glidemiddel, tenker jeg. Noe som gjør at samhandlingen glir lettere. Det blir kjekkere å være kunde og antagelig blir det kjekkere å gjøre jobben også.
Men det er langt fra norsk hverdag. Sist jeg handlet mat i Norge fikk jeg en handlevogn kjørt inn i hælen. Sånne bakholdsangrep er vonde! Det kom ingen beklagelse, bare et oppgitt stønn. Her gjelder ”excuse me ” når du passerer noen. Selv om det skjer med særdeles god klaring. Og om trang passasje tvinger noen til å komme innenfor din comfortzone (som jeg har anslått til å være omtrent en meter rundt deg) følges det automatisk av et ”sorry”.
Det er ikke bare jeg som reagerer på det, de fleste nordmenn har reagert på samme måten og vi har diskutert fenomenet. Høflighetesfrasene som amerikanere har mange av. Noen mener det er falskt. At det er uekte og dermed ikke bra nok. De er jo ikke sorry, de bare sier de er sorry. Ja vist - men så da?
Utlendinger om Norge og nordmenn;
Sosialantropolog Anh Nga Longva er fra Vietnam, men bor i Norge. Hun har studert dette fenomenet. Og hennes møte med Norge var et sjokk;
Velmenende venner fra forskjellige hjørner i verden hadde advart meg mot kulden og de mørke vintermånedene, ulv og isbjørn. Men ingen hadde fortalt meg om nordmenns forhold til høflighet: menn som smeller døren rett i ditt ansikt; voksne og barn på busser og trikker hvis ordforråd ikke ser ut til å romme ordene “unnskyld” og “takk”; menn, kvinner og ungdommer som dulter hemningløst i deg med sine ryggsekker eller tråkker på dine tær og bare fortsetter videre
Jeg kjenner meg igjen i det nå - når jeg ser meg selv uten fra.
I Storbritania var kølapp unødvendig. Alle viste om sin egen køplassering og å snike ble ansett som, tja - det var bare noe man ikke nedverdiget seg til å gjøre. Med stor tolmodighet ventet man på sin tur. Og dersom det var tvil - ja så tilbød man selvfølgelig den andre å gå først.
Man holdt opp dørene, også på kjøpesenteret og også for helt fremmede, selv om det betydde at man måtte vente litt fordi de kom fem meter bak deg.
Og mens vi norske i Houston debaterer høflighet og hvorvidt det betyr noe med alle sorryer og excuser, er det altså omvendt i Norge, i alle fall i følge Anh Nga Longva;
Blandet utlendinger bosatt i Norge er nordmenns “manglende høflighet” et yndlingstema. Noen få er dypt sjokkert og føler seg krenket, de fleste er bare forundret over at dette stort sett vennligsinnede folk, med et høyt gjennomsnitt utdanningsnivå, og som lever i velstand og fred, tilsynelatende har et så nonchalant forhold til vanlig folkeskikk.
Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig.
Longva sier nordmenns budskap er “Jeg er ekte, derfor er jeg uhøflig”.
At vi ikke bruker takk og vær så snill og beklager og alle de frasene vi har i språket, fordi vi er opplært til å mene det vi sier. Og at det å være ekte henger høyere enn å være høflig. At vi normenn dermed oppfatter høflighetsfraser som overfladiske og hyklerske.
Det lille uttrykket please, s’il vous plaît, por favor, brukes svært sjelden i det norske språk, og nordmenn tyr til forskjellige verbale omsvøp og ikke-verbale signaler for å oppnå den samme effekten som engelskmenn oppnår med et enkelt please; ofte lar de simpelthen være.
Spiller det noen rolle?
Mine barn fikk en rask innlæring da vi for fem år siden flyttet til Storbritania. Man takker, alt og alle og alltid.
Man er sorry og man sier excuse me, istedenfor å trenge seg frem.
Man står i kø uten å snike.
Man tiltaler lærere og venners foreldre i høflig form, jeg var alltid Mrs Gording - aldri Randi.
Man presenterer seg. Er man med venner hjem går man innom og hilser, og når man går så takker man for seg, - til vennens foreldre. Selv om man er 16 år.
Er det bedre? Det er i alle fall koden, det er sånn gjør man det. Og det bidrar til at jeg fort lærte de ulike ansiktene å kjenne. Selvsagt presenterer man seg med fult navn og man håndhilser på kameratens foreldre første gang man er på besøk - siden holder det med den raske lille “Hello Mrs Gording, How are you” .
Og det er jo nettopp det det er; raskt.
Det tar minimal med tid å si takk. Og en må ikke nødvendigvis føle alt helt inn i ryggmargen for å beklage heller.
Jeg har funnet ut at det spiller en rolle. For meg spiller det en stor rolle.
Jeg vet det er forskjell på lønninger og har ingene problemer med å pakke ned varene mine selv. Men det gjør en forskjell å bli møtt med et smil og en innledende høflighetsfrase, i forhold til å bli møtt med “Skar’u ha påse?”
Kan vi ikke bare bli litt høfligere i Norge også?
Vær så snill….
[Se og Har du lurt på hvor de frekke elevene kommer fra hos Sissel ]
25 comments
Posted in Samfunn
Written on Fri, 08 February 2008 at 7:31 am
Tags: handle, høflighet, kultur, takk, usa
If you liked this post, then consider subscribing to our full RSS feed.
February 8th, 2008 at 8:23 am
Denne posten er … fantastisk, Randi.
Her i Norge er vi mest opptatt av å skylde på andre, på skole, barnehage, på vennene til barna våre, på U name it, mens vi sjelden går inn i oss selv og tenker over hva VI bidrar med inn i dette. For det jeg bidrar med, det vil mine barn stort sett arve. Det er ikke noe vi trenger å fortelle dem, det er bare noe de gjør fordi det er naturlig.
Høflighet er ikke naturlig i Norge. Vi bryter oss frem på tog, buss og t-bane, og jeg syns vi viser liten omtanke for andre. Det skal veldig lite til å rekke ut hånden og slippe noen forbi som man ser har det travelt. Det skal svært lite til å ikke bare si “takk”, men også “takk, du har vært til stor hjelp”.
Jeg har noen ganger mine egne små forskningsprosjekt. Humoristiske og selvsagt kun for egen underholdning. Men jeg stusset litt på det der at så mange så så sure ut - jeg syns det er så få som smiler til hverandre når går forbi noen i butikken, når blikk møtes, når man står i kø sammen. I det hele tatt. Så jeg tenkte på det når jeg gikk ut den ettermiddagen, at nå skal jeg søren meg smile. Og jeg gjorde så. Jeg smilte til gamle sure kjerringer i butikken, jeg smilte til barn og jeg smilte til ungdommer - bare helt vennlig og ikke påtrengende. Responsen var overveldende, og det er ikke tull. Så når jeg traff på den rundt hjørnet igjen, så smilte de til MEG
Jeg hadde som mål at jeg skulle få alle sure gamle kjerringer og menn til å smile til meg på den timen jeg var ute, og det klarte jeg.
Så jeg tror at vi ønsker å være vennlige og høflige, men vi er rett og slett ikke trenet opp til det. Vi har ikke fått det inn med morsmelka. Så vi må øve oss.
Og var det jeg mente litt i min post om ansvaret vi foreldre har - det å gi ting inn med morsmelka ved selv å opptre slik vi ønsker at andre skal opptre. Vi kan ikke forlange høflighet fra våre barn når vi opptrer som bøller selv. De blir små kopier av oss selv på godt og vondt.
En liten avsporing for å illustrere at det ikke alltid er så lett: På skolen er det selvsagt ikke lov til å banne. Det er jo regelen og det er en grei regel. Men Jenny har flere ganger fått påpakning fordi hun har sagt “svarte”, for det er ikke lov. Så er det noen få andre ord, og for å si det sånn, det er IKKE problem å høre hvor de ordene kommer fra, spesielt fordi de har en nord-norsk “tone” i seg. Og der kommer vi til det første problemet, jeg anser ikke “svarte” for å være banning
Vi har jo alle behov for ord som skal illustrere at vi er irriterte eller lignende, men så setter skolen noen grenser for hva de kan si og hva de ikke skal få lov å si. Så får de noen utslag som dette. Jeg syns vel man skal respektere skolens regler, så jeg har foreslått for Jenny at vi rett og slett skal finne opp et nytt ord som vi kan bruke når vi trenger “svarte”. Så det er hva vi skal gjøre
Sissel’s last blog post..Har du lurt på hvor de frekke elevene kommer fra?
February 8th, 2008 at 8:30 am
Sissel; Kanskje gule eller røde blir akseptert
Herlig det lille forskningsprosjektet ditt! Og det beste av alt; det blir jo en bedre dag for deg også! Jeg øver meg hele tiden -men kommer jo sørgelig til kort her hvor de fleste er naturtalenter 
- må bare øve mere!
February 8th, 2008 at 9:50 am
[...] Randi har skrevet en kjempebra post om nordmenn og høflighet, kalt “Will plastic be OK for you eller Ska’ru ha påse?” [...]
February 8th, 2008 at 10:04 am
Her må jeg bare hive meg på. Jeg er så enig med dere. Etter noen år utenfor Norge i et land hvor de sier: “Buenas Días Señora, Como está?…osv…,men med den samme høfligheten og service som Randi beskriver, var det et stort sjokk å komme tilbake til mitt land å se hvor skuffende mange menn (ja, damer også) som bryter seg inn på trikken foran lille meg.De har det jo så fryktelig travelt vet du. De jobber 60 timers uke, skal hjem for å rekke å få barna på sine aktiviteter før de skal trene selv og jobbe litt før de legger seg. Her er det veldig in å være “busy” Jeg prøver å beholde litt av det jeg har lært ute og prøver å vise litt høflighet og håper jeg greier det…..også i arbeidslivet hvor man kan vise at man setter pris på kolleger og deres bidrag med et lite takk og noen muntre ord. Ikke mye som skal til!
February 8th, 2008 at 10:17 am
[...] mener det!! lagret i kategorien(e): alvorligEngasjert bloggrevyenBadge(’http://ertzgaard.net/majann/?p=961′); [...]
February 8th, 2008 at 10:21 am
Hvor vanskelig er det med et smil eller et unnskyld? Jeg blir litt oppgitt. Stakkars mennesker som ikke har tid til å smile.
En bra post:)
Min indre gamle dame blir mer gretten av uhøflige mennesker, i hvert fall når jeg ser at graden av høflighet synker i Norge. (Og den var kanskje ikke så høy i utgangspunktet..)
Frøken Skavlan’s last blog post..Dagens spørsmål
February 8th, 2008 at 10:44 am
SerendipityCat &
Shopping & Shampanje Takk for trackback (eller er dette ping tro?) Kjekt å bli anbefalt!
Grete-nor; Ja er det ikke rart - vi ser det så godt når vi kommmer hjem igjen! Også du som i tillegg har vært en skikkelig senora, i et land hvor kvinner alltid får gå først, merker det vel mere enn meg og! Hold ut - hold fast, smil og gi positiv tilbakemeldig likevel. Vi får begynne med oss selv og håpe det sprer seg!
Frøken Skavland; Håper din indre gamle dame får en god dag og blir møtt av mennsker med
, de finnes jo de og, men kontrasten er slående -desverre!
February 8th, 2008 at 11:54 am
Tror det er trackback?
Uansett veldig bra skrevet, og noe vi alle bør ta inn over oss. Vel verdt en anbefaling! (Prøver også å eksperimentere litt med screenshots nå..)
SerendipityCat’s last blog post..Nordmenn og høflighet
February 8th, 2008 at 2:24 pm
Tror du det er forskjell mellom by og bygd her i landet?
Denne ekstreme uhøfligheten kjenner jeg bare fra Oslo og ‘kuule ungdommer’. I hvert fall jeg har blitt oppdratt (langt uti indre tjukkeste finnskogen) til ‘takk’, ‘takk for meg’, ‘trenger du hjelp’ osv.
Ikke alltid jeg følger det, siden jeg iherdig forsøkte å bli ‘kuul ungdom’ selv i min tid, så jeg tror jeg mistet endel i den prosessen.
Men; jeg merker veldig godt hvordan ting er ‘borte’ fra vårt språk når jeg skal skrive engelsk. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sendt fra meg en epost og i ettertid lurt på om de synes jeg er uhøflig. Språket vårt er veldig “bare kaste ut dritt”. Og akkurat dette er veldig merkbart når nordmenn skal skrive engelsk.
Kristin’s last blog post..Når ‘lyst til? blir til ?burde ha?
February 8th, 2008 at 2:27 pm
Jeg bare hiver meg med og sier enig, enig, ENIG!
Når det kommer til høflighet, er det deilig å være i utlandet. Jeg nyter alle disse småfrasene her som løfter dagen opp til å bli litegrann lysere. Og jeg nyter det at det faktisk finnes ORD og FRASER for høflighet i språket. Våre franske venner lurte på hvordan de skulle tiltale oss - hr. Larssen og fru Larssen, eller noe annet, kanskje? “Bruk fornavn”, sa vi, og de måpte. De var jo akkurat blitt kjent med oss, og vi var jo foreldre og voksne og alt som var. Vi skulle jo tiltales skikkelig! Men det ble for dumt for oss å være herr og fru…
Ett eller annet har skjedd fra den gang man faktisk brukte den betegnelsen (herr og fru) og fram til i dag hvor man bare sier “dø?” eller “dø dama?” eller kremter litt eller sier “skjer a’?”…. Hvor er det blitt av folkeskikken og de gode ritene som vi hadde før? Var de virkelig ikke verdt noe? Var de ikke en del av kulturen vår som vi en gang satte pris på?
Jeg nyter at ungene her i USA får lære at det å strekke fram lanken og hilse pent på både voksne og jevnaldrende er NORMALT. At det er en trygg rutine som vi gjør hver gang vi møter noen nye - vi slipper å lure på om vi skal si “mårn” eller “hei” eller “øh” eller bare knekke litt med nakken som tegn på at “joda, jeg HAR sett deg”. Det skaper trygghet og kontakt, det å hilse.
Jeg liker å høre eldstemann fortelle at han måtte presentere seg for foreldrene før han fikk lov til å ta med jenta på kino. Og jeg nyter å se at han faktisk synes det er OK og helt normalt!
Jeg likte å forsvare nordmenn i forhold til høftlighetsbegrepet da vi bodde i Norge. Og jeg likte å kritisere den overflatiske hilsingen og oppmerksomheten som fantes i andre land - ikke minst i USA. Nå har jeg sluttet med begge deler. Dog kan det bli litt mye her borte og det ER overflatisk, men so what? Helt enig med deg, Randi! All forskning viser at surt blir surere og blidt blir blidere av å stimuleres i ditto retning. Altså får vi det bare verre ved å påvirkes av de sure og være sure selv.
Vi skulle vært mye flinkere til å være høflige og blide i Norge. Vi har mye å være takknmelige for (selv om været er dårlig…), men folk ser ikke fornøyde ut og oppfører seg ofte skikkelig uhøflig. Etter å ha vært lenge borte hjemmefra og landet på Gardermoen føles det bokstavelig talt kjipt å få døra i trynet og bli tråkket på tærne - uten et eneste unnskyld på kjøpet!
Vi MÅ lære oss å bli flinkere til å være høflige i Norge. Jeg tror vi må ta fram noen av de gamle verdiene. Vi må begynne i hjemmet; sette kjærlige og tydelige grenser, vise i egen atferd og samtale hva vi vil formidle, være lojal med skolen og ha respekt for andre mennesker. Også lærere!! Takke og unnskylde og tiltale og smile, smile, smile. Jeg er helt enig med en som skrev her at ungene tar med seg det de har lært i hjemmet inn i skolen. Det er ikke skolen som skal oppdra ungene mhp folkeskikk. Skolen burden få lov til å nyte fruktene av en god oppdragelse gitt i hjemmet - så kunne kanskje skolen få anledning til å gjøre en god undervisningsjobb.
Supert innlegg, Randi!
February 8th, 2008 at 2:41 pm
Godt skrevet.
Selv om jeg muligens ikke føler meg helt hjemme i “vi”-ingen til Sissel.
Men jeg skjønner hva man mener, ja. Min erfaring, som en av de som faktisk sier “unnskyld”, “takk” osv. er at den oppførselen til tider blir sett på som et tegn på usikkerhet. Sånn “unnskyld at jeg er til”. Med mindre det sies i en sarkastisk tone.
Nå har jeg forresten begynt å jobbe en del med eldre mennesker og det virker rett og slett som om det er en bedre match der. De kodene jeg har innarbeidet passer rett og slett bedre inn der enn ellers i samfunnet. Blant eldre blir det nemlig ikke tolket som svakhet og usikkerhet.
Når det gjelder dette med at man skal mene det når man sier unnskyld etc. har jeg også merket til. Jeg har hatt noen diskusjoner rundt dette når jeg altså har “tvunget” mine barn til å takke, si unnskyld etc. Ikke alle synes det er riktig å si “takk” og “unnskyld” før man mener det fra dypet av sin sjel. Selv ble jeg jo i starten (før den idealistiske moren min ga opp av ren utmattelse) oppdratt med fri barneoppdragelse og husker fortsatt den følelsen av ufrihet når man ikke kan kodene. Når andre barns foreldre ser ut til å reagere på noe uten at du vet hva du har unnlatt å gjøre. Den følelsen unner jeg ikke barna mine. Og kanskje gikk jeg litt langt i min streben etter å tilegne meg dette selv også, siden jeg nå fungerer best sammen med eldre generasjoner.
Lin’s last blog post..Disse damene, altså
February 8th, 2008 at 2:48 pm
Og når det gjelder dette med de uhøflige ungene, så er det en ting til som har forandret seg både i skole og hjem med årene. Nemlig det at barna selv stilles krav til.
Lin’s last blog post..Disse damene, altså
February 8th, 2008 at 3:45 pm
Kjempefin post!
Jeg er egentlig litt ambivalent, jeg. Jeg kan være enig i at det finnes mye uhøflighet, og at det ikke hadde gjort noe om folk tok litt mer hensyn til andre. Men jeg tror språket kan forlede andre (og kanskje oss også) til å tro at vi er mindre høflige enn det vi egentlig er. Og den litt overfladiske bruken av please og s`il vous plait og madam og den slags savner jeg egentlig ikke. Jeg setter faktisk litt pris på den norske “ærligheten” der, selv om jeg synes det er hyggelig at de har begynt å si “hei” i matvarebutikkene også her i landet.
Det jeg reagerer mest på, er mangelen på høflighet når man forulemper andre, som f.eks når man dulter bort i noen eller kjører på anklene deres med handlevogna….da er det virkelig på sin plass med et unnskyld! Jeg pleier alltid å unnskylde meg når sånt skjer, og da blir jeg stort sett møtt av forundrede blikk fra de forulempede.
Så ja, alminnelig folkeskikk er en fin ting, selv om jeg er usikker på om det er nødvendig å forandre språket så veldig av den grunn. Det aller viktigste er at vi lærer å ta hensyn til andre mennesker. Det er mye viktigere enn bruk av “De” og “Fru” og den slags. Synes nå jeg da
Du er forresten tagget
Flopsy’s last blog post..Kjerringtesten
February 8th, 2008 at 3:57 pm
Kristin Det er et godt poeng og Ja jeg tror det kan være forskjell på by og bygd. Antagelig fordi en kjenner folkene rundt seg (eller i alle fall vet hvem de er) og derfor letter undskylder seg om en dulter borti etc.
Men det er like mye voksne som kule ungdommer som står for uhøfligheten synes jeg, selv de som jobber med sercive yrker kan uten å unnskylde plukke opp telefonen og besvare den, selv midt i en samtale med deg, trenge seg foran, snike i køer -
Disse kodene er viktige og eng med deg i at vi ser de særlig godt når ting blir skriftlig. Tror nok vi ofte fremstår som uhøflige når vi bare mener å “være rett på sak”.
Grethe Likte denne formuleringen “surt blir surere og blidt blir blidere av å stimuleres i ditto retning” Kort og greit sagt
Jeg blir faktisk blidere av å smile til meg selv også jeg -selv når ingen ser det - oppovermunn hjelper på humøret!
Lin Det har jeg ikke tenkt på, at man kan bli oppfattet som usikker eller at man beklager at en er til. Har fundert litt på det - og det er kanskje noe i det. Den velkjente Valla-unnskyldingen som bare var sarkastisk, og den meget spydige Ja- UNNSKYLD da! (underforstått siden du er så teit…)
Vi vil selvsagt at barn skal føle det de sier. Men samtidig vil vi de skal lære å takke, også for den gaven de ikke er så begeistret for…. Ekte eller ei - jeg tror på både å takke og unnskylde. Har man såret noen så ber man om unnskylding. Med mine har jeg krevd handlingen - å be om unnskyldning men jeg kan jo ikke kreve følelsene deres - at de faktisk skal være lei seg…. Kanskje det har med krav å gjøre - at vi stiller krav til ungene våre. Hvordan skal de ellers bli ansvarlige?
Flopsy Absolutt viktigst å starte med det viktigste og jeg er enig med deg i at å forulemper andre krever en unnskyldning! Jeg lever godt uten madam også
og selvsagt mener vi ikke alltid å være uhøflige - men vi mener ikke akkurat å være høflige heller. Det ligger liksom ikke helt i blodet vårt tror jeg…. men dermed skal det og så lite ekstra til før vi sprer glede ved å være høflige! Ved å smile, si takk, gi litt ros - legge merke til folk rett og slett. Det er en måte å anerkjenne den andre på, og vi liker jo alle å bli anerkjent!
Og er jeg tagget?? Må sjekke ut hva det er!
February 8th, 2008 at 4:09 pm
Nettopp.
Jeg synes at for mye av kravene stilles til foreldre og skole nå. Jeg vil ha tilbake det at også barna ble stilt krav til. At man innkaller ungen til rektors kontor. Ikke foreldrene.
For ungene merker det så utrolig godt. Om de er uhøflige, så er det jo ikke lenger deres ansvar i det hele tatt.
At mange voksne også bør skjerpe seg, er selvsagt sant. Men du verden så mange av dem som heller ikke tar ansvar for egen oppførsel. Det er alltid noen andre sin feil at de oppfører seg dårlig.
Jeg vet ikke hvordan det er i USA, men de høflige ungene der blir kanskje møtt med en forventning om at dette er noe de er i stand til å gjøre? Ansvar?
Når det er sagt; det er utrolig mange fine ungdommer her også. Ok, så står de kanskje ikke med lua i hånda og de bruker kanskje sitt “kule” språk, men bak masken av kulhet er de ofte noen ordentlige fininger.
Lin’s last blog post..Disse damene, altså
February 8th, 2008 at 4:11 pm
Nå skal jeg ikke si mer, men det altså vist i studier at man stimulerer seg selv til positivitet i mye større grad enn man er klar over. Ser du en morsom film med en blyant på tvers i munnen (slik at munnvikene dras litt oppover = “smiler”), så er det altså vitenskapelig bevist at du oppfatter filmen som morsommere enn UTEN blyanten (= uten smil). Rart at ikke filmskaperne utstyrer kritikerne med det redskapet på premieren!!
God helg - savnet det på kaffen. Har et rutete tørkle som er ditt, forresten..
February 8th, 2008 at 4:24 pm
Lin Der er vi helt på linje! Se posten min for 1 februar http://randiweb.com/2008/02/01/tanker-om-tenaringer-og-stra , der skriver jeg om ansvarlighet og frihet under ansvar. Det er kanskje det viktigste vi kan lære barna våre (ja og at de er elsket men det er grunnmuren!)
Og mange flotte ungdommer finnes det, det er vel så mange ufine voksne etter min mening, som f.eks synes de har rett til å trenge seg foran barn i butikken etc. bare fordi de er eldre…
I forhold til skole har jeg mitt lille prosjekt her; foreldresamtalen er nemlig bare for foreldre, og jeg krever at mine er med. Og blir møtt med spørsmålet “er det noen spesiell grunn til at han/hun er med” og jeg svare (med et smil!) at det er det; det er jo ham/henne det dreier seg om! Tredje året på skolen nå så de har skjønt det nå -men ellers er det uvanlig å ha med barna på foreldre samtalene, pussig nok. DER er vi bedre i Norge, og det er og en måte å ansvarliggjøre dem på!
Grethe Ah - alt jeg trenger er en blyant i veska altså
! God helg til deg og - droppet kaffe til fordel for visa skjema i dag… det er en liten jobb å fylle ut alle de skjemaene!
February 10th, 2008 at 1:40 pm
Det er alltid hyggelig å bli møtt med et smil, selv om innøvde fraser kan bli litt for falskt noen ganger. Det kommer an på innstillingen til personen som sier det tror jeg, noen vil jo virkelig at alle skal ha en god dag.
Jeg kunne tenke meg en mellomting. Da jeg jobbet på butikk hadde de andre vært på kurs og lært akkurat hva man skulle si. Men folk er jo forskjellige, og i ulikt humør når de kommer inn. Jeg møtte alltid kunder med et smil, men jeg sa heller det første som falt meg inn, enn å skulle lire av meg noe jeg hadde lært. Det funket bra.
Minneapolise’s last blog post..Jeg har vært på Caucus
February 10th, 2008 at 3:52 pm
Minneapolise
Ekte spontan høflighet er å foretrekke - men heller innøvde høflige fraser enn muggen surhet
randi’s last blog post..Machu Picchu.
February 11th, 2008 at 5:28 am
Randi
Helt enig. Høflige innlærte fraser fungerer godt hvis man må velge. Når det gjelder servicenæringen så er de ansatt for å være høflig og behjelpelig - det står i de fleste sin stillingsbeskrivelse. Jeg forlanger ikke at de skal føle seg glade og hjelpsomme til en hver tid, men at de skal gjøre jobben sin.
Sissel’s last blog post..Tomas von Brömssen og veien til paradis
February 12th, 2008 at 8:53 am
Så sant, så sant! Jeg syns det er det samme i Sverige og Danmark, hvor jeg til stadighet får døren holdt opp for meg og får tilbud om å gå foran i køen hvis jeg bare skal ha en ting.
Det er rett og slett veldig kostnadseffektiv oppførsel, om du ser på hvor lite det koster for den som gir og hvor mye det betyr for den som får
Stranger’s last blog post..Genialt
March 10th, 2008 at 2:59 am
Dette var en innmari interessant post! Jeg har ikke tenkt så mye over dette, annet enn at jeg har fått med meg at i England står folk stort sett alltid i kø når de venter på bussen, og du slipper folk som albuer seg fram.
På nærbutikken her hjelper de faktisk folk både med handling og pakking. Dette fordi det bor en del folk med ulike handikap i området. Men de fleste får selvsagt ikke dette tilbudet, bare de som virkelig trenger det.
Ønsker meg mer høflighet jeg og, uansett om det er ment sånn helt inn i ryggmargen. Dagen blir mye hyggeligere når folk er høflige mot hverandre.
Lothiane’s last blog post..Hvor blir det av fotoquizen?
March 10th, 2008 at 3:29 am
En flott post, og dette med nordmenn og høflighet har jeg lagt merke til. Man skal ikke lengre enn over til Sverige, før man merker en annen serviceinnstilling i butikkene.
Jeg har vært noen turer utenlands sammen med Norges Blindeforbund, og man merker godt forskjellen på Norge og andre land. Jeg har besøkt både England, Irland og Skottland og der merket man også forskjell. Engelskmennene var høflig og kom med mange høflige fraser mest fordi det var en del av språket, fikk jeg inntrykk av. I Irland var de høflig fordi de mente det, og det føltes bare hyggelig. Skottland kan jeg ikke huske så mye høflighet, bare at de var litt vanskelige å forstå noen ganger
Man så det også på flyplasser og andre steder det var kø. Straks man kom inn i Norge, forsvant mye av køkulturen og man ble gjerne dyttet og skubbet, og da var det ikke mye beklagelser heller.
I Budapest var det uvant og oppleve folk som reiste seg for oss på t-banen og slapp oss lengre frem i køen straks vi dukket opp med hvite stokker. Jeg som ikke er vant med den slags synes nesten det var ubehagelig når voksne og eldre mennesker reiste seg for oss og gav oss plassen sin. Men det handler om at jeg ikke er vant til sånt.
Eugenie’s last blog post..Plastposeforbud
March 10th, 2008 at 1:33 pm
Flott tankevekkende posting. Tusen takk!
March 10th, 2008 at 5:29 pm
Lothiane - Helt rett - britene KAN stå i kø, det er ganske avslappende å stå i kø når du slipper å passe på plassen din
Og høflig = hyggelig, definitivt!
Eugenie - Er det ikke rart, vi nordmenn som har så mye og har det så godt, vi kan jo godt være litt høflige og hjelpsomme mot hverandre. Og du har merket at til og med svenskene er bedre enn oss….
Tone - Tusen takk for hyggelig kommentar, og velkommen hit!